Listen over de 1001 album fortsetter

Hvis du er tilstrekkelig interessert til gjerne å ville ha fatt i boka så du kan lese mer, finner du den i mitt første innlegg om den. Det finner du ved å klikke på linken her nedenfor!

Denne gangen blir det mer rock, så heng på når vi tar en titt på noen av de litt villere bidragene på listen - de med fullt øs på gitarene...

Green Day - American Idiot

Gjennom nesten ti år før 20. september 2004 levde det amerikanske pop-punk-bandet Green Day på bølgen etter albumet Dookie fra 1994, men SÅ skjedde det noe! Etter noen resultatløse innspillingsforsøk var scenen satt under ledelse av produsent Rob Cavallo til det som i boken kalles for "det 21. århundres smell av et rockalbum" - av nesten en hel times varighet, men som det står i boken: "...ikke et sekund for langt".

American Idiot er et konseptalbum hvor hovedpersonen Jesus of Suburbia hater sin forstadshjemby, og gjennomlever en mengde personlig utviklende hendelser før han til sist beslutter seg for å flytte tilbake til den hjembyen han hatet. Låtene kan imidlertid også godt stå alene, og det var opptil flere hitlåter på albumet, selv om den pop-punkete lyden kanskje ikke umiddelbart passet inn i de mer strømlinjeformede 00-årene. Smak her på den offiselle musikkvideoen til hiten "Boulevard of Broken Dreams", hvis tekst ikke umiddelbart er spesielt poppet eller oppmuntrende.


Legg spesielt merke til bandets karismatiske forsanger Billy Joe Armstrong og hans make-up. Det er i grunnen underlig at det ikke var flere skandinaviske unge menn som begynte å gå med make-up da Green Day var på topp....

Nå! Albumet inneholdt hitlåter som sporene "Holiday", ovennevnte "Boulevard of Broken Dreams", "American Idiot" og megahiten "Wake Me Up When September Ends". Sporene "Jesus of Suburbia" og "Homecoming" er begge mer enn ni minutter lange, og inndelt i flere seksjoner som etter min mening godt kunne ha vært selvstendige låter av stort format!

Du bør høre det albumet - NÅ! Og hvis du ikke kan få nok, forteller Rick Beato her hvorfor "Boulevard of Broken Dreams" er et kult spor.


...og la oss så gå litt lengre tilbake i tiden og se på

Metallica - Master of Puppets

Nå beveger vi oss lengre vekk fra de artistene du vanligvis hører på radio - denne gang med Metallicas tredje studioalbum fra 1986, som er produsert av danske Flemming Rasmussen. Allerede på midten av 80-tallet tegnet det seg et mønster av at bandet var klar til å gå sine egne veier og gjøre noe nytt og uventet på sine plater. Det gjorde de (igjen) med instrumentalsporet "Orion" på over 8 minutter - orkestrert av den enormt flinke og allsidige bassisten Cliff Burton, som dessverre omkom få måneder senere i en tragisk ulykke på vei mellom to skandinaviske konserter.

Ifølge bokens forfattere har vi her fatt i en av de aller største thrash-utgivelser noensinne - og under alle omstendigheter Metallicas beste skive! Det var vanskelig for tidens heavy-fans å forstå hva som traff dem da platen kom ut med sin perfekte "blanding av aggresjon, tempo, melodisk skjønnhet og musikalsk detaljrikdom. Den varme, nesten delikate produksjonen og dens balanse mellom raseri og dypde hadde en kolosal virkning", står det på side 548 i mitt eksemplar... Allerede på albumets første spor skjer det noe som overrasker (igjen), da låta "Battery" starter med en langsomt oppbygd intro med akustiske gitarer.

Det var ingen radiohits på albumet - som var tiltenkt en mer snever fanskare, men det har siden blitt utgitt mange versjoner i live-form. Her får du låta "Welcome Home (Sanitarium)" live fra 8. desember 2018 i Fresno i USA.


Hvis du gjerne vil være heavy-musiker, så inneholder Metallicas karriere masse materiale som du kan øve deg på. Det er snakk om et gjennom tidene svært allsidig band som har vært gjennom mye sammen, men som siden starten av 90-årene, med deres eponyme album "Metallica", også har vært en millionforretning – noe som er riktig godt gjort av et band som spiller musikk som kan sette min kone i riktig dårlig humør...

Aerosmith - Toys In The Attic

Man kan spørre seg selv om Aerosmith ikke er de der med de fløtede rockeballadene og et par hits fra soundtrack til store filmer, men rent faktisk ER de rocklegender med gudestatus, og det skyldes alt sammen noe som skjedde tiår før forsanger Steven Tyler opptrådte som dommer i American Idol - og hva som nå ellers har skjedd av mer mainstream karakter i bandets historie. Bandet har inspirert et hav av musikere som siden har blitt riktig store, og særlig leadgitarist Joe Perry var en vesentlig årsak til at Slash overhodet begynte å spille gitar.

I 1975 så det imidlertid vanskelig ut for bandet, som også teller gitarheltene Joe Perry og Brad Whitford. Bandet hadde utgitt to plater uten nevneverdig suksess, og med treeren var det vinn eller forsvinn for bandet som kun hadde lykkes med å få spilleiobber på klubber og opptre som oppvarmingsband for større navn. MEN: Alt dette skulle endre seg da Aerosmith på sitt tredje album "sto frem som stamfedrene til cock rock" og baserte karrieren på sex, drugs and rock'n'roll - både i bandets tekstunivers og i den virkelige verden. Platen er mildt sagt undermåls på grensen til det skamløse når det gjelder tekstene - og lyden er ikke mindre uhøflig. Det er ekte rock'n'roll på den kule måten!!

Her kan du nyte "Walk This Way", som var platens fjerde spor og som er en udødelig klassiker. Bemerk at det ikke er et band som er preget av mye vreng på gitarene, men det er bare steinhardt allikevel.


Toys In The Attic nådde 11.-plass på den amerikanske hitlisten og medførte sågar at den tidligere singelen "Dream On" ble gjenutgitt, etter at den i første omgang hadde skuffet i 1973. I annen omgang nådde den imidlertid en sjetteplass, og ble dermed bandets første topp-10-hit.

Aerosmiths medlemmer har gjennom årene gått inn og ut av avvenningskurer for alt som kan misbrukes i denne verden, men de har også oppnådd gudestatus og de lever og turnerer fremdeles, selv om de for et par år siden lanserte en avskjedsturné som så underveis viste seg å ikke nødvendigvis være den siste allikevel, under tittelen "Aerovederci". Nerder vil vite at en Gibson Les Paul årgang 1959 er ett av de mest ettertraktede instrumentene her i verden. En slik en hadde Joe Perry også på et tidspunkt, men han og hans kone solgte den for å skaffe penger til stoff... Den endte siden opp hos Slash, som på forespørsel nektet å selge den tilbake etter at Joe Perry var kommet på fote igjen. I stedet gav Slash Joe Perry gitaren (som er verd hundretusenvis av dollar) tilbake som en gave, i forbindelse med en jam på Joe Perrys 50-årsdag!! Den historien kan du høre Joe Perry fortelle på talkshowet "Conan" her


Flere gullkorn fra musikkhistorien

Neste gang tar vi en titt vi på noen udødelige klassikere som kanskje ikke nødvendigvis faller i alles smak, men som er grunnlaget for en stor del av den moderne musikken.