Siste natt med gjengen

I siste avsnitt av min parafrasering fra boken om de 1001 album du må høre før du dør, tar vi en titt på noen av de gamle elefantene som ga ut ikonisk musikk på den tiden dine besteforeldre var barn. Kanskje du skulle gi dem en gjennomlytting?

Vi starter med én av mine yndlingsartister og - plater

Bob Dylan - Highway 61 Revisited

Det er sagt og skrevet mye om Bob Dylans sangstemme, eller mangel på samme, og la oss bare si at den varierer - og kler noen låter bedre enn andre... Til gjengjeld kan låtkrivingen under ingen omstendigheter diskuteres, og heldigvis har tiden vist at Nobel-komitéen er enig med meg...

Bob Dylan var allerede en etablert musiker da han gjorde sin musikk elektrisk, og trådte frem foran et mildt sagt uimponert publikum på Newport Folk Festival i staten Rhode Island i USA den 25. juni 1965, til tonene av heftig buing. Dylans stampublikum innen folk- og protestsjangeren mente at det var snakk om det rene forræderi. Alt det ble imidlertid fortid, da det brede publikum fikk anledning til å gjøre seg kjent med skiven "Highway 61 Revisited", som utkom 30. august 1965 og  omdefinerte rammene for moderne popmusikk. Det kan lyde vilt i dag, men verden ble aldri den samme igjen. For eksempel fikk Bob Dylan en hit med den lett hoverende protestlåten "Like A Rolling Stone" som varte mer enn seks minutter - hvilket var helt uhørt for en singel på den tiden da de fleste poplåter holdt seg innenfor et veldig radiovennlig format med varighet på ikke over tre minutter... Faktisk varte kun to av platesporene mindre enn fire minutter, så det var i høy grad lagt opp til et oppgjør med det hit-baserte formatet. Igjen er dette vanskelig å forestille seg i dag, hvor vi kjenner til mange store suksesser som er lengre enn de tre minuttene, men den gangen var det uvanlig.

Et annet sterkt spor er "Just Like Tom Thumbs Blues", som tar et oppgjør med forestillingen om at en låt SKAL inneholde et catchy syng-med-refreng. Låten er god og iørefallende, men den inneholder slett ikke noe refreng. Bare fordi den er superkul får du den her med Neil Young, selv om det ikke er levende bilder til


Det var ikke så mye formen som tekstene som var det mest banebrytende ved albumet, som godt kan nytes også av oss som ikke nødvendigvis har en doktorgrad i engelsk språk og litteratur. Det var mye stor kunst på albumet - blant annet i form av låten "Desolation Row" på hele 11 minutter og 22 sekunder, som skildrer en hel liten samfunnsmodell hvor fortelleren står utenfor det hele og tilsynelatende er den som har viten og innsikt nok til å gjennomskue den eksisterende samfunnsmodellen og dens ulemper.

Det er ikke noen hemmelighet at jeg selv har spilt og sunget MASSEVIS av Bob Dylans låter på akustisk gitar, og at nettopp denne platen er én av mine absolutte favoritter... også selv om den utkom ti år før jeg selv ble født...

...og nå til noe helt annet...nemlig

David Bowie - Hunky Dory

På det som bokens forfattere kaller "Bowies mest menneskelige" utgivelse, finner man en avslappet Bowi i en slag "lekestue", hvor han eksperimenterer med forskjellige idéer. Man må nok dessverre vite en del om Bowie for å forstå hva bokens forfattere skriver på side 254, men sånn kan livet også være engang imellom. Jeg må erkjenne at jeg ikke helt forstår teksten selv, men jeg vet jo heller ikke noe videre om Bowie utover det at jeg selvfølgelig kjenner noen av hans mest ikoniske låter, og har sett et utall bilder av den aldri kjedelige artisten i forskjellige kostymer og positurer...

Albumet inneholder den senere veldig kjente låta "Life On Mars", og albumet ble av mange først for alvor oppdaget senere, da Bowie ble kjent for å være en flamboyant type med hang til seksuell utforskning av alle pen - det skjedde med utgivelsen av albumet med alter egoet Ziggy Stardust, på albumet om dennes "Rise and Fall" i 1972. Det er Mick Ronson som har arrangert strykerne, og som også spiller gitar på låta. Her får du "Life On Mars" på den offiselle musikkvideoen.


Fornemmer man litt at låten springer ut av Bowies forsøk på å skrive en (bestilt) tekst til den melodien som senere ble til "My Way"? Storlåtent og modig er det i hvert fall, og det hele ga enda mer mening da David Bowie den 8. januar 2016 utga sitt siste album "Blackstar", og dessverre forlot denne verden to dager senere den 10. januar og på den måten etterlot seg et siste skaperverk, som ikke lenger kunne diskuteres.

...og nå da vi er ved store britiske "acts", så la oss avslutte med en absolutt klassiker i form av

The Rolling Stones - Exile on Main Street

Et av rockens hovedverk utkom i 1972, etter at bandet The Rolling Stones hadde vært i eksil på den franske riviera, hvor de i et års tid jobbet i kjelleren i et hus med utsikt over middelhavskysten som gitarist og med-låtskriver Keith Richards hadde leid. Det er et album som noen har vanskeligheter med å forstå, men som er så steinhardt når man lytter til det at man tydelig kjenner hvor mye kjærlighet og samtidig aggresjon som er lagt ned i det. Det er et album som er blottet for de helt store hits, men som allikevel inneholder udødelige klassikere som "Rocks Off", "Tumbling Dice" og "Sweet Virginia", hvor sistnevnte ble gjeninnspilt til bandets semi-akustiske (lettere live) oppsamlingsalbum, Stripped, fra 1995, hvorfra jeg best kjenner den.

Bandet var mer eller mindre i skattely fordi de skyldte det engelske skattevesen en fryktelig masse penger, og de forlot etter sigende Storbritania mer eller mindre i ly av natten. En del av problemet var at skattelovgivningen i Storbritania mildt sagt var ugunstig for utøvende kunstnere, som til tider kunne risikere å bli beskattet med mer enn 100%. Jeg kan ikke si om det dreier seg om en vandrehistorie, men vilt lyder det i hvert fall...

Bandet bodde nokså spredt i Frankrike, og for en stor del av innspillingenes vedkommende bodde forsanger Mick Jagger i Paris med sin nye kone Bianca, og fikk også et barn med henne mens innspillingene stod på. Det resulterte også i at dobbeltalbumet for det meste er Keith Richards' prosjekt, og det oser da også av gamle blues- og rock'n'roll-forbilder. Til gjengjeld medvirker det også en syndeflod av flinke backing-musikere som ikke nødvendigvis var medlemmer av selve bandet. For eksempel kan jeg fremheve blåserseksjonen med avdøde, legendariske Bobby Keys på saksofon - sammen med det slemmeste pianoet på det meste av platen spilt av Nicky Hopkins.

Her får du én av mine yndlingslåter, "Sweet Virginia", live fra 1995 i en versjon som ligger veldig tett opp mot albumversjonen fra "Stripped" - hvis ikke det da rett og slett ER den samme.


Hvis du selv er gitarist, så legg merke til autoriteten i anslaget hos både Keith Richards og Ronnie Wood. Begge benytter seg i stort omfang kun av "downstrokes"!

Sluttbønn

Her avrunder jeg min gjennomgang av noen høydepunkt fra boken 1001 album du må høre før du dør. Kjøp den for søren - før naboen din gjør det! Det er en link til boken på amazon.co.uk nederst i første del av denne serien, som du finner ved å klikke på lenken umiddelbart her nedenfor!