Scener fra et steinbrudd

På engelsk snakker man om å befinne seg «between a rock and a hard place» - altså mellom en stein eller klippe og noe (annet) hardt. Dét er selvsagt ikke noe ønskverdig sted å befinne seg, og det er det DanGuitar.no sine ydmyke skriblerier handler om i denne uken. Rockemusikken er nemlig spekket med eksempler på hvordan man kan slå seg på eller i livet, så følg med her når vi smaker på en bok som handler om nettopp dét!

Musikk på biblioteket

Det hele startet for mitt vedkommende med en tur på biblioteket. Du vet - der hvor det er fylt opp med ekte bøker av papir - hvor der lukter lite grann støvete, og hvor man i min barndom skulle være stille... Det kan jeg for øvrig opplyse om at man (åpenbart) ikke trenger å være mer, for på mitt lokale bibliotek er tonen helt klart ganske åpen og «fri»... Hvis du ikke selv har vært der nylig, kan jeg bare oppfordre deg til å avlegge ditt lokale bibliotek et besøk, mens vi fremdeles har et slikt sted, hvor man helt gratis kan låne musikk og undervisningsmateriell som får deg til å spille bedre, og i det hele tatt bøker om musikk!

Selv kommer jeg dit oftest når et medlem av min husstand av en eller annen grunn likevel skal ned dit, men når jeg så likevel er der, stikker jeg alltid innom avdelingen for musikk, noter og musikkbøker for å se om det ikke skulle være et verk jeg blir nødt til å gjøre meg bekjent med. Dét har tidligere ført til en liten artikkelserie om album du skal høre før du dør - inspirert av en bok av samme navn, og som du kan lese ved å klikke på linkene nedenfor.

Rocktragedier

Under mitt nylige besøk på biblioteket falt jeg over en bok som påkalte min oppmerksomhet, og som jeg gjerne vil dele med deg og oppfordre deg til å kjøpe eller eventuelt låne på biblioteket. Det er boken «Scener fra et Steinbrudd» av Karsten Jørgensen med undertittelen «20 store rocktragedier», og dét skal jeg da akkurat love at den inneholder. Den er utgitt på forlaget Rosenkilde og Bahnhof, og hvis du er heldig kan du fremdeles kjøpe den på originalsproket hos Saxo.com ved å klikke akkurat her.

Boken er lettlest, selv om den er på hele 500 sider, og den inneholder 20 fortellinger om noen av den moderne musikkens største musikere, og i noen tilfeller også hva som viser seg å være triste, eller rett ut blodige skjebner, som har med musikk å gjøre!

Det handler om noen av rockens helt store stjerner, som dessverre ikke er her mer, og her nedenfor og i de neste par artiklene på bloggen vil du kunne lese litt (men også kun litt) om hva som gjør historiene så spennende! Hvis du vil vite mer, eller hvis din oppmerksomhet er vakt, kan jeg kun oppfordre deg til å anskaffe deg et eksemplar - eller i det minste gjøre som meg og låne den på biblioteket.

Nå, men la oss se hva som menes med triste og tragiske skjebner, når vi starter ut med countrymusikkens største stjerne og mange nålevende rockestjerners store forbilde. Du er kanskje ikke klar over det, men den musikken du dyrker i dag på de sosiale mediene og via strømmingplattformene er utviklet over mange år, og strekker seg tilbake til den moderne «elektrifiserte» musikkrevolusjonen på 1960-tallet og fremover. Allerede på et tidligere tidspunkt møter vi som nevnt countrymusikkens største stjerne, som har inspirert folk som Bob Dylan og Leonard Cohen og dermed også U2, grungen på 1990-tallet og i siste ende Billie Eilish og alle de andre som hitter for tiden. La oss høre mer om

Hank Williams

Jo, vi er i den støvete enden av musikkhistorien - helt tilbake før mine egne foreldre ble født - men la ikke det stoppe deg. Hvis du henger på lenge nok, kan jeg love deg at Hanks død er en historie som hører hjemme i sin helt egen kategori av vonde skjebner!

Hank Williams ble født under fattige kår helt tilbake i 1923, og hadde en barndom i den harde enden av skalaen, uten likevel noensinne å være nødt til å gå sulten i seng. Han var et skrøpelig barn, og holdt seg de første årene mye for seg selv og var aldri glad, som om han alltid gikk og spekulerte over ett eller annet. Senere lærte han om musikk ved å ta timer hos en farget gatemusiker, Rufus «T-Tube-Tott» Payne, som fikk en dollar for et par leksjoner. Hank Williams var senere veldig åpen rundt at han hos sin lærer hadde lært alt det som senere ble fundamentet for den fattige guttens kometaktige karriere!

Hanks mor, Lilly, var av den dominerende typen, men hun støttet 100 prosent opp om sin sønns særlige talenter, da han for alvor begynte å vise sine evner for musikk og entertainment. Faderen var fraværende i helt opp mot ti år på et svært tidlig tidspunkt av Hanks oppvekst, på grunn av en lang innleggelse på nervesanatorium og ble aldri senere en særlig fast del av familiens hverdagsliv. Moren valgte i slutten av 1930-årene å flytte hele familien til den større byen Montgomery i staten Alabama.

I starten av 1940-årene ble Hank dessverre opptatt av hele to ting som kom til at definere resten av hans liv - whisky og kvinner! Onde tunger vil hevde at Hank resten av sitt liv skiftet ut sin mor og hennes innflytelse med sitt valg av partnere. Han hadde et par forhold av lengre varighet - men alltid med kvinner som endte med å ha en (for) voldsom innflytelse på hans liv og karriere, hvoretter han søkte tilflukt i alkoholen.

Countrystjerne

Det som var uvanlig på 1940-tallet, var at Hank Williams ble en så stor stjerne at Hank og hans forretningspartner/manager raskt endte i en posisjon hvor de to kunne diktere det enorme plateselskapet M-G-M, og selv bestemme hva som skulle skje med Hanks musikk - når og hvordan! Fra slutten av 1940-årene var han en kjempestjerne - basert på sin personlige varme og evne til å underholde, på samme måte som hans låtkriving traff noe i datidens amerikanske sjel. Hank Williams var av den klare overbevisning at de beste sangene springer ut av kjærlighet, og kjærligheten var derfor det dominerende temaet i hans sanger.


Hank Williams forble tro mot sine røtter, og sies alltid å ha oppfattet seg selv om en «helt vanlig mann» - uansett hans enorme stjernestatus. Etter hans død oppdaget man for eksempel at han hver måned gjennom flere år hadde donert 400 dollar til et katolsk barnehjem, selv om han ikke selv var religiøs!

Gjennom alle årene forfinet han sin låtskriving, og det er for eksempel Hank Williams som skrev den senere udødelige Elvis-klassikeren «I'm So Lonesome, I Could Cry» - angivelig inspirert av den nedadgående spiralen i sitt første ekteskap.


Bedre ble det ikke da han etter en skilsmisse flyttet hjem til sin mor, hvor han fortsatte å være under andres innflytelse og søke tilflukt i alkohol.

En ny, ung kone

Hank Willimas møtte i oktober 1952 sin nye kone, som på daværende tidspunkt kun var 19 år gammel, og endelig var han for en stund «mannen i forholdet». Hennes navn var Billie Jean Jones Eshlimar, og ekteskapet kom til en altfor tidlig slutt da Hank døde under tragiske og uvanlige omstendigheter nyttårsnatten mellom 1952 og 1953.

Han hadde hele sitt liv vært plaget av svært store ryggproblemer og tok sterke piller for smerter, akkurat som alkoholen kanskje også hadde noe med ryggsmertene å gjøre. Karrieren fortsatte på høyeste gir, og Hank var datidens største stjerne!

Hank Williams' siste kjøretur og død

Den 1. januar 1953 skulle Hank spille under et arrangement i Ohio – 1.300 kilometer fra hans bosted i Montgomery, men været var så dårlig at det var umulig å fly, så han endte med å bli kjørt (nesten) hele veien av en 17-årig student som var leiet inn til anledningen. Kjøreturen foregikk i Hanks egen bil - en stor, lyseblå Cadillac som passet godt til Hanks stjernestatus. Underveis ble det kjøpt inn en flaske whisky til Hank, og under et hotellopphold ble det tilkalt en lege som ga Hank smertestillende sprøyter for ryggsmertene.

Nøyaktig når Hank Williams døde vet man ikke, men det skjedde på veien mot jobben i Canton i Ohio den nyttårsnatten. Sjåføren, Charles Carr, og Hank Williams hadde etter noen timers hvile sjekket ut fra et hotell kl. 22:30.

Fartsboten

På veien ble de stoppet av en betjent rundt midnatt på selve nyttårsaften, og Charles Carr fikk en bot på 25 dollar for å ha kjørt for fort. Betjenten bemerket at passasjeren i baksetet «så ut som om han er død», hvortil sjåføren forklarte at hans passasjer var den store stjernen Hank Wlliams, og at han bare hvilte seg. Det skulle imidlertid vise seg å være en sannhet med modifikasjoner...

Etter fartsboten kjørte Carr videre med sin tause passasjer, og hverken betjenten eller sjåføren undret seg nærmere over hendelsen. Charles Carr overveide på et tidspunkt, om han skulle stoppe og vekke sin passasjer for å høre om han var OK, men han valgte å kjøre videre i ennå noen timer.

Etter enda noen timers kjøring stoppet han et sted i West Virginia, og da han ville rette på Hanks store overfrakk, støtte han på countrystjernens arm som var unaturlig kald og stiv. Hank Williams kunne av naturlige årsaker ikke vekkes, for han hadde på daværende tidspunkt allerede vært død i noen timer. Charles Carr kjørte inn til et hospital hvor et par sykepleiere straks konstaterte at Hank Williams, kun 29 år gammel, hadde møtt sitt endelikt på landeveien.

En obduksjon konstaterte bare at Hank Williams var død av hjertestopp, men at hans indre organer også var svært medtatte av alkoholmisbruk.

Etter hans død var etterspørselen etter Hanks plater enorm, og 1953 ble det største salgsåret for hans musikalske arv med hele fire hits på førsteplassen av de amerikanske hitlister! Hank Willimas er internasjonalt anerkjent som én av de største stjernene som noensinne har vært, og han ble opptatt i Rock'N'Roll Hall of Fame i 1987.

Hank Williams' gitar

Hank er mest kjent for å spille på amerikanske gitarer fra Martin, og én av de mest berømte er en D-28 som nå eies av rockestjernen Neil Young.

Neil Young forteller i en dokumentar laget av Martin Guitars at han selv har fått gitaren av Bob Dylan for mange, mange år siden - som takk for lånet av en turnébuss. Da han fikk bussen igjen etter at Bob Dylan med følge hadde turnert i den, fant han gitaren i bussen, og Bob tilkjennega at det var en gave - med takk for lånet. Det gikk deretter flere år før det gikk opp for Neil Young hva det var for en gitar, og hvor verdifull den var! Du kan for øvrig nyte dokumentaren «The Ballad of The Dreadnought» på Youtube ved å klikke her.

Hvis du også vil ha en Martin, så kan jeg anbefale deg å sjekke vårt utvalg av de ikoniske modellene og deres mer prisbevisste lillebrødre ved å klikke akkurat her...

Hva med Jimi Hendrix, Curt Cobain og Jim Morrison

Jo, de er alle sammen med i boken, og det er Janis Joplin, Bob Marley og mange andre også, men det er for størstedelens vedkommende historier som vi nok alle kjenner lite til. Her har jeg valgt å utheve noen av de som jeg ikke selv - eller kun i begrenset omfang - kjente til før jeg fikk boken i hende. Det er som nevnt en bok på cirka 500 sider, som forfatteren for øvrig skal ha lov til å tjene penger på for å ha laget i sine lange vinterkvelder, eller når han nå har gjort det. Derfor er det selvsagt begrenset hvor mye jeg har kunnet få med her, men jeg håper som nevnt å ha pirret leserens nysgjerrighet! Les den før din nabo!