The Carpenters

Lyden av The Carpenters er nok ikke akkurat det første som faller deg inn når du tenker på rock... Men ikke desto mindre var bandet en del scenen i de årene da rocken fremdeles var ung, og hvor det hele gikk veldig sterkt for seg. Derfor forsvant uskylden dessverre også veldig raskt - og ikke på den gode måten - men først etter at de hadde solgt mer enn 100 millioner plater, så det er udiskutabelt snakk om ett av tidenes største hitband.

Her forsetter DanMusikk.no sin mini-serie basert på boken "Scener fra et Steinbrudd", som du første gang kunne stifte bekjentskap med på disse sidene da jeg hadde fornøyelsen av å fortelle om Hank Williams. Dén historien kan du finne ved å klikke på lenken til førsteutgaven, like nedenfor dette innlegget! Akkurat nå er det tid for å konsentrere oss om Karen Carpenter og én av de psykiske lidelsene som ikke er uvanlige på musikkens øverste hylle. Tross søskenduoen The Carpenters' store suksess - eller kanskje nærmere på grunn av den - døde Karen Carpenter nemlig tragisk den 4. februar 1983 i en alder av kun 32 år.

Det unge Amerika

USAs daværende president, Nixon, kalte engang duoen The Carpenters for "det unge Amerika på sitt beste". Det er ikke sikkert at vi alle sammen vil være enige med ham i dén vurderingen, men det er uomtvistelig at Karen og Richard Carpenter maktet å lage noen låter som vi alle kjenner.


Carpenters bestod av søskenparet Karen og Richard Carpenter. De platedebuterte allerede i 1969, da Karen fylte 19 år og var derfor svært unge da de slo gjennom på all verdens hitlister. De lagde pen og myk musikk, som især det hvite flertallet i USA kunne relatere til, men også i resten av verden storsolgte de plater. Men det er kanskje allikevel talende at de i løpet av karrieren ble nominert til hele 18 Grammy-priser, hvorav de kun vant 3. Kanskje var Carpenters' musikk poppet og med bred appel, uten å være spesielt visjonær, hvilket jo på sitt vis også er OK. Tallene taler i hvert fall deres tydelige språk om en verdenssuksess! Men hva man ikke kan lese om i statistikkene, eller på Karens grav i Los Angeles som bærer inskripsjonen "En stjerne på Jorden - en stjerne i Himmelen", er at veien var lang og hard - tydelig preget av misbruk og sjalusi.

I storebrors skygge

Allerede fra svært tidlig alder viste Richard Carpenter seg å være et musikalsk naturtalent, mens Karen først begynte å interessere seg for musikk rundt det tidspunktet hvor hun fylte 14 år. Dessuten var den tre år eldre Richard sin mors yndling, og det var aldri noen tvil om foreldrenes gunst i hans retning, mens Karen var et mer vilt og uregjerlig barn, som gjerne spilte fotball og lekte krig ute på veien med de andre barna. Hennes trang til fysisk utfoldelse endte med å føre henne i retning av trommene, og i de påfølgende år spilte hun i forskjellige sammenhenger trommer sammen med sin bror på piano. Etter flere feilslåtte forsøk på platekontrakter med store selskap, endte de to søsknene opp med å danne sin egen duo, og var dermed ikke avhengige av samarbeid med andre. Karen ble en flink trommeslager, og etter noen spede tilløp var hun også begynt å synge.

Mange mente senere at det var Karens erfaring og evner som trommeslager som gjorde henne i stand til å synge de knivskarpe og presise fraseringene som ble en del av duoens varemerke. I hvert fall ble plateselskapsjefen, Herb Alpert, dypt betatt av Richards musikalske geni og Karens åpenlyse kvaliteter bak trommene og som sanger, og det endte med en platekontrakt og debut i 1969. På LP'en ble det ganske visst kreditert blant annet en produsent, men i realiteten var det hele skrudd sammen, produsert og arrangert av Richard Carpenter. Platen ble ikke noen stor suksess, men Herb Alperts tillit til søskenparet kjente ingen grenser, og de fikk mulighet for å spille inn enda et album.

Herb Alpert har for øvrig senere beskrevet Karen Carpenter som litt tilbakeholdende og utilpass i seg selv, og at dét kanskje var grunnen til at hun endte opp med å spille trommer - fordi hun ikke visste hva hun ellers skulle gjøre med sine lemmer...

Carpenters til stjernene

Det store gjennombruddet kom med deres andre utgivelse og singelen "Close to You" i 1970. Sporet var en coverlåt, men dét var det i seg selv ikke noe rart med, for slik gjorde alle på den tiden, og også debutplaten hadde for størstedelens vedkommende bestått av coverlåter. "Close to You" tilbrakte 4 uker på førsteplassen av den amerikanske singele-hitlisten, og endte opp med i seg selv å selge over én million singler! Oppfølgeren "We've Only Just Begun" gikk samme vei, og plutselig var Carpenters middelklasse-USAs nye darlings.


President Nixon erklærte dem sin uforbeholdne kjærlighet, og sørget personlig for at de ble spilt i B-52-bombeflyene på vei til bombingene i Vietnam under krigen dér. Årsakene til at Carpenters passet så fint som de brede massers soundtrack til livet på begynnelsen av 1970-årene er mange, og dem kan du lese nærmere om i boken hvor det luftes noen interessante teorier om tidsånden og behovet for noe, som var trygt, pent og godt.

Bandet turnerte konstant og spilte mer enn 200 jobber i året foruten TV-opptredener, innspillinger i studio og mye annet. Karen og Richard Carpenter hadde det, akkurat som de mange menneskene i deres stab, generelt så travelt gjennom 1970-årene at de sjeldent kom tett på mennesker som ikke på forhånd allerede var en del av kretsen rundt bandet. Én av deres nærmeste, John Bettis, har senere beskrevet hele perioden som "et kjærlighetsløst tiår" for dem.

Gift i luften

Dessverre betød travelheten rundt bandet også at begge søsknene søkte kjærlighet og vennskap i deres umiddelbare krets av ansatte, dansere, sminkører, tour-managere eller annet godt, simpelthen fordi de ikke hadde tid til eller mulighet for å møte andre mennesker utenfor den faste kretsen. "Dessverre" er kanskje nok en overdrivelse, for kjærlighet er vel alltid en god ting, men dessverre hadde de begge gjensidig en uhyggelig og sykelig trang til å spolere hverandres nære forhold. Richard skulle for eksempel etter Karens mening ikke være kjærester med deres medreisende frisør, og da Karen ble kjæreste med tour-manageren, fikk Richard ham avskjediget.

Suksessen fortsatte med om mulig enda større kraft, da Karen i 1971 rykket helt frem som frontfigur og sangerinne i bandet. For Richard betød den suksessen som fulgte med at han betraktet det som sin rettferdige belønning for sitt medfødte talent og harde arbeid, mens det for Karen var vanskeligere plutselig å befinne seg i sentrum som den store stjernen, hvor hun selv i høyeste grad oppfattet seg som en del av noe større.


Allerede dér ble frøet sådd, og Karen begynte å sulte seg selv for i sine egne øyne å kunne leve opptil fansens beundring. Hun innledet en stadig jakt på dét hun oppfattet som det gode utseende, og som samtidig var noe av det eneste hun selv hadde mulighet for å kontrollere i "Sirkus Carpenters": Vekten! En perlerekke av mislykkede eller på andre måter ulykkelige kjærlighetsforhold i første halvdelen av tiåret gjorde ikke hennes økende anorektiske tilbøyeligheter bedre, og da hun så et bilde av seg selv fra en litt uheldig vinkel i magasinet Vanity Fair i 1973 gikk det helt galt.

Anorexia Nervosa

Uttrykket dekker over det, man kaller "nervøs spisevegring" eller i daglig tale kanskje bare "anorexi". Den gang visste man ikke så mye om det, og som noen har beskrevet det oppfattet man til å begynne med bare Karens bestrebelser som "enda en kvinne, som holdt et våkent øye med sin figur". Faktum er at hun omkring midten av 1970-årene begynte å bli besatt av mosjon og trening, mens hun til stadighet sultet seg. Årsakene kan være mange og ganske forskjellige, men i Karen Carpenters tilfelle gikk det helt galt da karrieren mot slutten av 1970-årene begynte å gå nedoverbakke.

Carpenters gikk i oppløsning i 1978, hvor Richard lot seg innlegge på en avvenningsklinikk på grunn av mange års pillemisbruk, som startet med uskyldige sovepiller, og Karen, som var urolig og lei av suksessens avtagende, veide på det tidspunktet kun 38 kg!

Karen Carpenter dør

Etter flere års nedtur med forliste forhold og en truende skilsmisse, selvmordsforsøk og mange andre forferdelige opplevelser, døde Karen Carpenter den 4. februar 1982 om morgenen - få timer før hun skulle ha underskrevet papirene i den skilsmissen som naget henne så grusomt, men som på dén måten aldri ble endelig. Karen hadde på det tidspunkt gjennom lengre tid misbrukt avføringspiller og kosttilskudd som økte forbrenningen ved kunstig å heve blodtrykket og pulsen, og løyet seg effektivt fra de fleste velmenende forsøk på å hjelpe henne. Det finnes forskjellige teorier om selve dødsårsaken hvor også obduksjonsrapporten gir hele tre forskjellige muligheter. Det er imidlertid ingen tvil om at Karen Carpenter døde som følge av nesten ti års anorektisk jakt på den vekten hun selv følte at hun burde ha, men som hun aldri fant fordi hun alltid selv følte seg for tykk - uansett hvor sykelig tynn hun for øvrig ble!

Hun etterlot seg en svært stor formue på mer enn en halv milliard kroner, hvorav en del ble brukt til å stifte "The Karen A. Carpenter Memorial Foundation", som støtter forskning på anorexi for at andre ikke skal lide samme skjebne som hun selv gjorde. Karens død var samtidig med til å åpne offentlighetens oppmerksomhet for den skjulte morderen anorexi, og øke kjennskapet til sykdommen som dessverre fremdeles herjer i dag. Hvis du selv har på følelsen at du kan være i faresonen, eller kjenner noen som er, så søk hjelp!!! Og fortsett med å søke hjelp!!! Hvis det er en nærtstående person, vil vedkommende forsøke å komme ut av behandlingen og fortsette sin søken etter noe som ikke finnes, og det vil kreve mye av deg å bli ved med å kjempe for én som ikke vil hjelpes. Bare søk hjelp!

Karen Carpenters forsvunnede soloalbum

Skulle du nå ha fått så stor lyst på å vite mere om The Carpenters, og særlig om Karen Carpenter, så kan du hos den engelske avisen The Telegraph lese den spennende historien om hennes solo-LP, som ble innspilt før hennes død, men deretter forsvant inntil mange, mange år senere. Det er en fascinerende beretning om Karen Carpenter, forholdet til hennes bror og mye annet "saftig", inkludert en anmeldelse og fortolkning av noen av tekstene på albummet. Du kan lese artikkelen ved å klikke her!

Flere rocktragedier?

Du får anledning til å lese enda et enkelt innlegg fra min side - neste gang om det legendariske rockbandet Lynyrd Skynyrd, som stod bak en storfavoritt på playlisten til diverse motorsykkeltreff over hele verden: Sweet Home Alabama!

Deretter kan jeg kun oppfordre deg til å kjøpe boken, som du får anledning til rett her nedenfor - eller eventuelt låne den på ditt lokale bibliotek, som du også kan lese mer om at jeg selv har gjort i første innlegg i denne serien...

Scener fra et Steinbrudd

... er en bok av Karsten Jørgensen, som jeg synes du bør kjenne til. Artikkelen her er en del av en miniserie hvor jeg har latt meg inspirere til å vekke appetitten din på å høre mer! Du kan kjøpe boken hos saxo.com ved å klikke her (åpner i nytt vindu).

Boken inneholder i lettlest form beretningene om 20 av de største skjebnene i rockehistorien. Du kan lese om alt fra "klokke-bluesens" første og største stjerne, Robert Johnson, via navnkundige Jimi Hendrix og punkens frontmann, Sid Vicious fra The Sex Pistols - til den mer moderne histories tragedier omkring Kurt Cobains narkoinfluerte selvmord, og Michael Jacksons tragiske og alt for tidlige endelikt som kun 50-åring av en dødelig mengde av bedøvelsesmiddelet Propofol.