Én av de største

Du er tilgitt hvis du aldri har hørt om Joe Meek... det hadde ikke jeg heller før en kollega foreslo at jeg burde interessere meg litt for ham, fordi hans korte livshistorie rommer noen spennende elementer og bidrag til den nyere del av musikkhistorien. Det er samtidig en historie om en plaget sjel, hvis liv endte tragisk, og som selv aldri helt kom til å høste fruktene av sin genialitet.

Til gjengjeld skorter det ikke på anerkjennelsen nå - mange år etter hans alt for tidlige død i 1967. Han er blant annet hedret av det engelske musikkmagasinet NME (i 2014) som den største produsent noensinne, med den begrunnelse at "arven etter hans endeløse eksperimentering står skrevet med store bokstaver på det meste av din nåværende yndlingsmusikk". Det er store ord fra en redaksjon som gjennom mange år har vært betraktet som toneangivende innen musikkjournalistikk!

Selv om han selv hverken spillte instrument eller leste noter, arbeidet Joe Meek i tidens løp angivelig på 245 singel-utgivelser, hvorav 45 nådde topp 50 i Storbritannia!! Og samtidig utførte han masse lydtekniske eksperimenter som siden har gått over i historien som teknikker alle bruker i dag, mens han på den annen side kjempet med sin identitet som homoseksuell i datidens England, og økende problemer med bipolar lidelse og schizofreni frem mot sitt tragiske endelikt.

Hits

Tross sin egen manglende "hands on" musikkerfaring, fikk Joe Meek i 1961 en førsteplass på den engelske hitlisten med John Leytons låt "Johnny Remember Me". Låten ble innspilt i hans eget "hjemmestudio" på Holloway Road 308 i Islington, England - hvor han holdt hus med sitt eget selskap RGM Sound Ltd. - med støtte fra en finansiell investor.

Også i 1964 ble det bonus med bandet "The Honeycombs", som nådde førsteplassen i England og topp-5 i USA med låten "Have I the Right?".

Meeks virkelige styrke og primære interesse innen musikken var og ble instrumentalmusikk. Han både skrev og produserte bandet The Tornados' store hit fra 1962 - "Telstar". Navnet sier deg kanskje ikke noe sånn umiddelbart, men smak bare litt på den her, så er jeg sikker på at du har hørt melodien før.


Med Joe Meek ved roret ble The Tornados den første britiske gruppen som nådde førsteplassen på den amerikanske hitlisten! Dessverre skjedde det dét at Joe Meek ble saksøkt for plagiat av den franske komponisten Jean Ledrut - et søksmål som i første omgang falt ut til Ledruts fordel, og Meek oppnådde derfor i sin egen levetid ingen royalties for prestasjonen. Først tre uker etter Meeks død ble det avsagt dom til hans fordel, men da var det naturligvis for sent.

Joe Meek som person

Joe Meek var født i Glouchestershire, England. Han utviklet veldig tidlig en interesse for elektronikk, og fylte angivelig sine foreldres hus med alskens komponenter som han skaffet seg på ymse vis rundt omkring i byen. I førstegangstjenesten jobbet han i det britiske luftvåpenet RAF som radartekniker, og utviklet der sin interesse og sine evner på området, hvilket senere kom ham til god hjelp. Her er et lite utdrag av en avisomtale fra den gangen det gikk riktig godt.

Som nevnt kjempet Joe Meek med mental sykdom som til tider gjorde ham nokså vanskelig å samarbeide med. Dessuten var han homoseksuell, hvilket i datidens England var uglesett og til og med direkte forbudt, noe som minst én gang innbrakte ham en betraktelig bot for utilbørlig atferd. Han var samtidig veldig redd for utpressing på grunn av sin legning - og angivelig hele sitt liv preget av angst for at hans mor skulle finne ut at han var homoseksuell.

Allerede i 1956 hadde det lykkes for ham å få arbeide som studiotekniker, og han komprimerte og endret på - uten artisten Humphrey Lytteltons viten - et piano på jazz-singlen "Bad Penny Blues". Platen ble en hit!

Personlig var Meek veldig opptatt av enhver form for lydopptak. Dessverre skulle det vise seg at hans interesse lå langt, langt utover hva som kan betraktes som sunt og naturlig... Han var veldig opptatt av verdensrommet og eksistensen av romvesener, som han mente kommuniserte med ham. Han var blant annet også veldig fascinert av muligheten for å kommunisere med de døde, og brukte mye krutt på å foreta nattlige opptak på kirkegårder i håp om å kunne innfange budskap fra de døde. Det eneste han fikk inn på opptakene var en katts mjauing, som han mente var en menneskelig stemme som ba om hjelp...

Mot slutten av sitt liv mente han fullt og fast at hans leilighet var besatt av poltergeist, og at aliens kontrollerte hans sinn og bestemte hva han skulle si og gjøre. Han mente også at noen fotografier i hans studio forsøkte å kommunisere med ham... Vi kan kun gjette på hvorvidt det var derfor han endte sitt liv så tragisk som tilfellet var.

Mitch Mitchell på trommer

Joe Meek kunne godt være vanskelig å samarbeide med på grunn av en heftig cocktail av paranoia og misbruksproblemer. Han kunne godt finne på å overhøvle folk og rope og skrike om ting som var grepet ut av luften.

Han var i siste del av livet sitt veldig redd for avlytting. Han mente blant annet at plateselskapet Decca hadde installert skjulte mikrofoner i tapeten hans (!?) for å stjele idéer, og at hans utleier lyttet på hans oversjøiske telefonsamtaler gjennom skorsteinen... Kraftig misbruk av amfetamin og barbiturater gjorde dessverre ikke situasjonen bedre.

Under opptak i studioet hans holdt det på å gå helt galt da han truet trommeslageren Mitch Mitchell (senere kjent fra The Jimi Hendrix Experience) til å spille bedre ved å forsøke å "inspirere" ham med en pistol mot hodet.

Joe Meek, The Beatles og alle de andre

Da den senere så berømte manageren Brian Epstein spurte Joe Meek om hans mening om The Beatles, som Brian Epstein var ved å inngå samarbeid med, var svaret ikke til å misforstå. Joe Meeks brød seg overhodet ikke om det han hørte på demobåndet, og gav Epstein det klart formulerte rådet ikke å gjøre seg noen anstrengelser med den slags, fordi det bare var "enda noen bråkmakere som kopierer andre folks musikk"...

På samme måte lot Joe Meek en svært ung Rod Steward gå seg hus forbi, og var også skyld i at den dengang 16-årige Rod Steward fikk sparken fra et band som Joe Meek heller ville spille inn instrumentalmusikk med. Det sies til og med at da Joe Meek hørte Rot Steward synge, fór han inn i studio med fingrene i ørene og fortsatte å skrike inntil Rod Steward forlot studio - på vei mot en større fremtid.

Til gjengjeld gjorde Joe Meek et hederlig forsøk på å oppnå platekontrakt med Tom Jones på et veldig tidlig tidspunkt i dennes karriere. Han spillte som produsent inn syv spor med Tom Jones, og tok den store runden rundt til datidens plateselskap i håp om å oppnå platekontrakt. Det mislykkes dessverre, men da Tom Jones to år senere fikk sitt store gjennombrudd, var Meeks heldig å kunne selge sine opptak til de store plateselskapene som da gjerne ville ha en bit av kaka.

Dertil kommer en lang rekke av datidens store artister, som i de fleste tilfeller mest ble kjent i England - og for noens vedkommende i USA - men som få kjenner her i skandinavia. Også en ung David Bowie var en tur innom Meeks studio, akkurat som det foreligger opptak med mange andre som senere ble til veldig store navn.

The Tea Chest Tapes

Etter Meeks død overtok en fyr som het Cliff Cooper en tekasse med mer enn 4.000 timers opptak - oppkallt etter kassen som de ble transportert i da Cliff Cooper angivelig kjøpte dem for 300 britiske pund. Det er tale om svært verdifulle og banebrytende opptak som siden har blitt veldig berømte. På opptakene opptrer som før nevnt blant andre David Bowie med bandet The Konrads, Gene Vincent, Tom Jones, Jimmy Page (senere Led Zeppelin), Ritchie Blackmore (Deep Purple), Mitch Mitchell (The Jimi Hendrix Experience) og mange, mange flere!

Opptakene, som var fordelt på 1.850 bånd, inneholdt også eksempler på Meeks egne komposisjoner og eksperimenter med opptak og lydteknikk.

I 2008 gikk "The Tea Chest Tapes" under hammeren på en auksjon i London, hvor de ble solgt for 200.000 pund.

Dét skylder vi Joe Meek

Joe Meek var mest aktiv innen instrumentalmusikken, som han brant for. Sangere hadde han til tider litt vanskeligere med å forstå.

Hans arbeid, og arven etter ham, teller blant annet tallrike eksperimenter og dyrekjøpte erfaringer med overdubbing, opptak på flere spor, romklang, ekko, sampling og (især) bruken av kompressor for å endre lyden på det ferdige produktet. Han var også en stor fortaler for å isolere de enkelte instrumentene på opptak, slik at man bedre kunne håndtere og behandle låtens delelementer frem mot ferdig miks. Inntil da hadde man spilt all musikk "live" i studio, hvilket fremdeles gikk for seg i stor stil på motsatt side av Atlanterhavet i USA, hvor produsenten Phil Spector dominerte med sin "Wall of Sound". Samtidig var Joe Meek én av de absolutt første som betraktet studio nesten som et instrument i seg selv, med de mulighetene det ga for å påvirke den ferdige miksen av enhver musikkinnspilling.

Meek var som nevnt litt av et elektronikk-geni, og ofte brukte ham hjemmelagde elektroniske apparater til sin lydbehandling, og fikk i 1993 et helt merke oppkalt etter seg, da en tidligere session-musiker ved navn Ted Fletcher begynte å markedsføre lydbehandlingsutstyr, miksere og mikrofoner m.m. under merket "Joemeek". Firmaet bak merket har siden blitt solgt, men man kan blant annet fremdeles få kjøpt mikrofonen "Telstar", oppkalt etter Joe Meeks største hit!

"Music Producers Guild" (en interesseorganisasjon for produsenter) innførte i 2009 "The Joe Meek Innovation for Production" - en pris som hyller sine mottakere i en "hyllest til den bemerkelsesverdige produsentens pionérånd"!

Sykdom og død

Som du allerede har kunnet lese ovenfor var Joe Meek en plaget mann, og til sist må det ha blitt for mye, og demonene i hans sinn tok overhånd. Hans mentale helse hadde helt sikkert heller ikke godt av at det etter suksess-årene på slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet gikk drastisk nedoverbakke med økonomien, slik at han også endte opp som en gjeldsplaget mann med hang til misbruk av diverse substanser.

Han hadde ved en tidligere anledning "konfiskert" et enkeltløpet haglegevær fra musikeren Heinz Burt, som Heinz Burt hadde brukt til å skyte fugler med mens han var på turné. Geværet hadde i flere år ligget under Joe Meeks seng, sammen med noen patroner som fulgte med.

Den 3. februar 1967 brukte Joe Meek nettopp det geværet for først å myrde sin husvert, hvoretter han skjøt seg selv.

Vi runder av med et bilde av "The Joe Meek Plaque", som er satt opp der hvor han hadde studioet sitt - for øvrig tilstrebet i en stil som skulle minne om det opprinnelige skiltet utenfor studio. Minnetavlen og dens oppsetning er privatfinansiert.

Joe Meek er begravd på Newent Cemetery i Glouchestershire i England.