Fender designer en ny og forbedret type elgitar

Big Bands var gått av moten etter annen verdenskrig og ble avløst av små band som spillte boogie-woogie, rhythm & blues, western swing og honky-tonk. Mange av disse bandene brukte jazz-gitarer med mikrofoner, men de kunne ikke spille høyt nok, var ustødige, sårbare og veldig dyre. Fender så derfor et marked for en rimeligere el-gitar som var stemmestødig, og som kunne spille høyt uten at mikrofonene ga feedback. Han gikk derfor i gang med å utvikle et nytt el-gitar konsept som besto i en massiv kropp uten hulrom, en separat hals som kunne boltes på den massive kroppen, samt en enkelt mikrofon. Resultatet ble det vi i dag kjenner som Fender Telecaster. Telecasteren får i 1951 en makker i Fenders Precision Bass, en el-bass som Fender utviklet på basis av Telecasteren, og som på mange måter er enda mer revolusjonerende enn Telecasteren. Sammen med Precision-bassen lanseres forsterkeren Fender Bassman som ikke kun blir populær blant bassister, men som i like høy grad blir brukt av el-gitarister og munnspillere.

Telecasteren mottar likevel en del kritikk. Spesielt bemerkes det fra datidens ledende gitarister at Telecasteren burde ha hatt individuelt justerbare sadler, fire eller fem mikrofoner, at det mangler et vibratosystem og at Telecasteren kunne forbedres ved å bygge kroppen slik at den ble mer behagelig å stå med.

Stratocasteren

Fender lytter til kritikken, men i stedet for å arbeide videre på Telecaster-designet beslutter han å beholde Telecasteren som den er, og går i stedet i gang med å utvikle en ny gitar som takler disse kritikkpunktene. Resultatet ble Stratocasteren som Fender lanserte i 53/54. Fender redesignet samtidig Precision-bassen slik at den nå, på samme måte som Stratocasteren, fikk konturert kropp. I 1957 blir Precision-bassen igjen redesignet med bl.a. nytt plekterbrett, en ny mikrofon og et større hode, og Precision-bassen får dermed det formatet som vi kjenner i dag.

Mot slutten av 50-tallet må Fender erkjenne at hans el-gitarer og el-basser ikke riktig har fått tak i jazz-musikerne, og han går derfor i gang med å utvikle først en ny el-gitar og deretter en ny el-bass. El-gitaren designet han med offset-kropp, slik at den er mer komfortabel å sitte med (hvilket de fleste jazz-gitarister hadde for vane), og med 2 soapbar-mikrofoner som hadde en mykere og mere ”jazzete” lyd enn de singlecoil-pickupene som Stratocasteren var utrustet med. Jazzmasteren som den het, fikk en lunken mottakelse blant jazz-gitaristene, men til gjengjeld kastet surf-rockerne seg over den og benyttet den flittig i begynnelsen av 60-tallet. Bl.a. brukte The Ventures, The Surfaris og The Fireballs alle sammen en Fender Jazzmaster til å lage musikken sin med. Jazzmasteren får i 1960 følge av jazz-bassen, og jazz-bassen treffer dønn. Fenders Jazz Bass har også fått en offset-kroppsform, og er i motsetning til Precision-bassen utrustet med 2 mikrofoner, volumkontroll på hver mikrofon og får en bredere hals. Jazz-bassen har i forhold til precision-modellen en lysere tone med mer diskant og mellomtone, og blir raskt populær blant 60-tallets el-bassister.

Sviktende helse tvinger i 1965 Leo Fender til å selge Fender til CBS, og det blir starten på nedgangstider for Fender. CBS innfører en rekke kostnadsbesparende tiltak som fører til at kvaliteten på Fenders instrumenter og forsterkere begynner å falle. Dette går ikke ubemerket hen blant musikere og musikkhandlere, og det fører opp igjennom 70-tallet til et sviktende salg. I 1985 lykkes det for en gruppe av Fenders medarbeidere, sammen med William Schultz fra CBS, å kjøpe Fender tilbake, og de danner det vi i dag kjenner som Fender Musical Instruments Corporation.

Fender er i dag den ledende fabrikkanten av strengeinstrumenter og forsterkere i verden. I tillegg til Fender, står Fender også bak Guild, Sunn, SWR, Gretsch Guitars, Jackson, Charvel, Squier og Brand X Amps.

Fender FCT15YM Yngwie Malmsteen klype-tuner