Hansel und Gretchen?!

Du kjenner sikkert eventyret om Hans og Grete. På tysk heter de "Hänsel und Gretel". Og nå er vi kanskje allerede utenfor, der kun de færreste kan henge med på en lett omskriving av den tyske tittelen på et kjent eventyr... Men frykt ei - det blir mer jordnært om litt.

For hvor vil bloggeren på DanMusikk.no hen med den lille utflukten til eventyrenes verden? Nå trer Gretchen nemlig inn på scenen, og hun er i seg selv litt av et eventyrlig bekjentskap. Følg bare med her

 

 

 

Du har kanskje akkurat sett bandet Zeparella for første gang i ditt liv, og for en debut det var!! Hvis du aldri har hørt eller sett dem før, så er du ikke alene. Selv har jeg gått rundt og vært ganske uvitende om hva en sånn gruppe fett rockende kvinner kunne by på, inntil jeg nylig støtte på en artikkel på nettstedet Guitar.com som brakte opp et intervju med gitaristen Gretchen Menn.

... Og henne kjente jeg heller ikke til på forhånd... Det kunne det heldigvis raskt rettes opp i, for kombinasjonen av el-gitar, flott jente, Led Zeppelin og en utpreget form for "rock'n'roll fashion sense" pirret min nysgjerrighet. I de følgende avsnittene vil jeg gjerne dele med deg det jeg fant ut. La oss møte gitarfenomenet

Gretchen Menn

Selv om du eller jeg kanskje aldri har hørt om henne før, så klarer gitaristen fra Zeparella seg ganske godt. Hun er sponset av Music-Man-gitarer, DiMarzio- og Ernie-Ball-strenger, og har sikkert flere sponsor-avtaler enn dét - så musikkbransjen har dermed allerede sett et stort lys i henne.

Gretchen Menn er flink! Veldig flink også!!

Hun har noen instrumentalutgivelser i eget navn bak seg, og hun arbeider for tiden på sitt tredje soloalbum. Hun begynte ikke å spille gitar før hun var 15-16 år, men vokste opp i et hjem hvor musikk var en vesentlig del av tilværelsen. Hennes far var i noen år redaktør for bladet "Guitar World", men hun forteller at hun begynte å spille gitar av seg selv. Til gjengjeld spillte faderen en viktig rolle i forhold til hennes oppdagelser i musikkens verden. For eksempel var det han som pekte henne i retning av én av de gode, gamle gitarlegendene i form av Jeff Beck, som han foreslo henne å lytte til når hun nå så godt likte Led Zeppelin - men mye mer om det senere i denne artikkelen. En del av hennes interesse for gitarens univers kan muligvis også stamme fra faderens platesamling, hvor hun fra tidlig alder forelsket seg i gypsy-jazzens opphav, Django Reinhardt.

Her kan vi nyte en instrumentallåt med Gretchen i musikkvideoen til hennes egen utgave av en Django-Reinhardt-låt - "Minor Swing"

 

 

 

Gretchen er også veldig inspirert av Ritchie Blackmore, som var med på å grunnlegge bandet Deep Purple, og dem kjenner vel de fleste? Hvis jeg skal gi deg et liten hint, så tenk på "Smoke On The Water"... Richie Blackmore selv var skolert som klassisk gitarist før han ble rockestjerne, og hans spill rommer mange elementer fra den klassiske musikken, kombinert med tidlig blues-rock. Her kan du se og høre hvordan dét lyder fra Gretchen Menns hånd, når hun spiller en solo over Deep-Purple-låta "Burn"

 

 

 

Hun forklarer selv at når hun skriver musikk at hun ikke nødvendigvis er opptatt av at musikken må være avansert og inneholde for eksempel alternative taktarter. Hun er først og fremst interessert i å formidle musikken selv, og hvis det så ender opp med å bli avansert er det bare en helt utilsiktet sidegevinst. Her skinner slektskapet med Led Zeppelin også gjennom, og hun fremhever selv en gammelt og litt skjev – om enn veldig berømt låt som "The Ocean", som taktmessig beveger seg vidt omkring.

Selv om det for Gretchen Menns vedkommende var Led Zeppelin som for alvor åpnet døren til en spirende gitarisme, så har hun også hatt sin tørn med den tradisjonelle bluesen som man finner den hos for eksempel Robert Johnson. Også Robben Ford er hun fan av, og ham kan du se mye mer til hvis du følger linken nederst i denne artikkelen.

Zeparella

Gretchen er antagelig mest kjent for sin faste plass i bandet Zeparella, som utelukkende spiller låter av det mektige rockebandet Led Zeppelin, som var ansvarlig for å ta bluesen med inn i rockens verden, og dermed var med på å legge grunnen til det vi i dag kjenner som "tungrock". Zeparella består utelukkende av kvinnelige medlemmer - fire stk. hardtslående damer som turnerer flittig og har flere innspillinger (!) av Zep-covere bak seg – inntil flere live-utgivelser og et enkelt studio-album.

Selv om hun alltid har lyttet mye til Led Zeppelin, hadde Gretchen Menn aldri selv prøvd å spille så mye som ett eneste av gruppens riff før hun kom med i Zeparella. Derfra dro det avgårde, og hun endte opp med å kun ha ganske få uker til å lære et par timers musikk, før bandets første opptreden. Se her hvordan de spiller

 

 

 

Gretchen Menn forteller at det har vært en stor utfordring å spille Jimmy Pages linjer fra Led Zeppelin, fordi hans stil på gitaren er helt særegen, og i høy grad basert på improvisasjon. En gang i mellom tar hun seg noen friheter, men stort sett holder Zeparella seg rimelig tett til originalinnspillingene. I bandet er man veldig bevisste på at man spiller for fans av Led Zeppelin - i motsetning til egne fans - og at jentene dermed til hver eneste konsert forvalter en arv som de kun har til låns fra Led Zeppelin selv.

Når det handler om utstyr, så har Gretchen Menn i begynnelsen av sin karriere i Zeparella vært nødt til å investere i riktig utstyr for å kunne fylle Jimmy Pages sko. Hun hadde aldri før spilt på en Les Paul gjennom en Marshall-forsterker, men dét gjør hun nå, og en Danelectro-gitar har hun også skaffet seg for å spille slide på noen av de låtene, hvor dét kreves. I dag har hun spilt så mange år med Zeparella at hun godt kan finne på å bruke en annen forsterker enn den tradisjonelle Marshallen, så lenge hun føler at lyden er riktig.

AC/DShe

Når hun ikke har det travelt med å demonstrere pickupper for DiMarzio eller komponere og spille inn sin egen musikk, spiller Gretchen Menn i prosjektet "AC/DShe". Eller...faktisk spillte hun i dét bandet allerede før hun et sted mellom 2004 og 2005 ble med i Zeparella. AC/DShe oppstod helt tilbake i 1997, og er akkurat som Zeparella et rent cover-band som lever av å spille låter utelukkende av og med et annet av de helt store "rockedinosaur-bandene" - nemlig AC/DC.

... Og hvordan i all verden kan man så leve av utelukkende å spille cover-låter? Og også bare av én bestemt gruppe?

Jeg tror vi må starte helikopteret og løfte oss ut av vår egen skandinaviske andedam for å forstå hvordan noe sånt kan la seg gjøre. På våre lengdegrader her i Skandinavia er selv de største cover-band mer eller mindre sammensatt av "helgekrigere", som gjør noe annet til hverdags. For eksempel kan jeg godt like det danske bandet "Queen Machine", hvor forsangeren er noe så unikt som lege i hverdagen.

Man sier jo at alt er større i USA, og det betyr i denne sammenhengen at også markedet for kopi-rock er betraktelig større enn her i vårt eget nærområde. De store, gamle rockebandenes fanskare er enormt vidstrakt, og veldig trofaste i det store utland hvor det ikke mangler hverken større eller mindre konsertbegivenheter som godt kan bruke et band som er i stand til å levere en kompetent gjengivelse av de helt store klassikerne. Noen vil kanskje nærmere kalle gjengivelsen "skamløs" enn egentlig kompentent, men dét må jo være opp til én selv å vurdere. Spør du meg, kan jeg godt like en god konsert med et dyktig cover-band, når bare man unnlater å ta opplevelsen for annet og mer enn den er: En sjanse for sammen med likesinnede å holde en kjempefest, og for en kveld fordype seg i verkene fra rockens gyldne periode. Kall det gjerne bare "pappa-rock"... Jeg skammer meg ikke engang over det!

La oss på veien ut bare ta med oss en låt med AC/DShe før vi alle sammen tar helg.

 

 

 

For øvrig skal vi bare ta med at Gretchen Menn faktisk ble med i Zeparella i kraft av sine bedrifter med AC/DCShe, hvis hardtslående trommeslager, Clementine, var en drivende kraft i oppstarten av Zeparella.

Strøm til deg

Hvis du også gjerne vil ha elektrifisert spillet ditt, så skulle du prøve én av de nye el-gitarene fra Santana. Det er kost med detaljene, hvor du finner prektige spesifikasjoner som bakte gitarhalser, locking-tuners og kompenserte sadler. Den nye T-serien fra Santana får for eksempel Treble Bleed, og så har den en lettilgjengelig justering av halsen. Du finner DanMusikk.no sitt utvalg av Santanas el-gitarer ved å klikke på bildet av den kule Santanaen nedenfor. Det er for øvrig en modell Canis du ser på bildet!