The Beatles

Jeg går ut fra at alle kjenner til Beatles fra Liverpool?

John, Paul, George og Ringo må uten diskusjon anerkjennes som ett av historiens største band, og selv om det etterhvert er mer enn 50 år siden bandet gikk i oppløsning, så kan deres felles rolle i rockens historie ikke overvurderes - hvor hardt man enn måtte prøve!

Beatles var aktive fra 1960 til 1970 og var, i den tross alt forholdsvis korte perioden, med på å skrive verdenshistorie. De var pionerer innen låtskriving, innspillingsteknikk, konseptalbum, image-oppbygging og mye, mye mer. De var med på å skape rock- og populærmusikken slik vi kjenner den i dag, og så var de sentrum for en fan-kultur som aldri før var sett, og lånte i den forbindelsen ansikter til plakat-utsmykningen av mangt et tenåringsrom. Enhver seriøs musiker bør ha en samling av tekster og noter fra hele bandets karriere stående i reolen, og hvis du ikke har det allerede, så må du heller se å komme i gang!

Det gir bare ytterligere næring til legenden om The Beatles, at vi 50 år senere fremdeles beskjeftiger oss med "mysterier" fra bandets tid i 1960-årene, og nettopp en slik sak skal vi ta en guidet tur inn i her, når vi tar en titt på noe du kanskje slett ikke visste var et så alvorlig et tema: Vi skal høre om låta

While My Guitar Gently Weeps

.. Mer spesifikt skal vi se på hvem som spillte bass på den endelige utgaven av låta og hvordan dét foregikk, for spørsmålet er nemlig (åpenbart) ikke så enkelt å besvare... Men la oss først bare gjenoppfriske låta, så alle vet hva vi snakker om. Her er en liten bit av det - levert av Spotify direkte til nettleseren din. Hør alt sammen der - eller hvor du nå ellers strømmer musikken din.

 

 

 

NÅ, men når det handler om bassismen på låta, så kan man godt spørre seg selv: Står ikke den slags på plate-coveret? Jo da... Det gjør det selvfølgelig... Men mens vi alle gikk rundt og trodde at det da selvfølgelig var Beatles’ vanlige bassist Paul McCartney, så viser det seg nå at det kanskje ikke trenger å være tilfellet. Hvordan det henger sammen, kan du høre mer om på Youtube-kanalen "You Can't Unhear This", som har dedikert 15 spennende minutter til det i den mini-dokumentaren som du kan stifte bekjentskap med her nedenfor.

 

 

 

 

Om det var Paul eller en annen på bass, så la oss for øvrig bare benytte anledningen til å lovprise nettopp Pauls evner på de dypeste strengene. Mannen var og er et geni!! Prøv å finlytte til noen av Beatles' låter og legg spesielt merke til basslinjene. Der vil du finne at Paul McCartneys musikalske forståelse og skaperkraft rekker langt videre enn du kanskje før hadde trodd, og så blir man til stadighet overrasket over, når man ser bilder av Beatles i studio fra midten av 60-årene, hvor vakker en mann Paul var før stoffene for alvor fikk tak i bandet. Og sjekk for eksempel også demo-versjonen av "Let It Be", som er med i minidokumentaren ovenfor. Klippet gir et godt bilde av låtskrivningsprosessen i bandet, og det at en låt ikke nødvendigvis finner sin endelige form fra dét øyeblikket den blir til.

For øvrig knytter der seg allerede mange spennende historier til låta "While My Guitar Gently Weeps". Låten var gitaristen George Harrisons første, og mest markante skritt, på veien mot å bli den store låtskriveren vi kjenner ham som i dag. Og den var - også på George Harrisons initiativ - den eneste låten med The Beatles hvor det opptrådte en markant gjestemusiker som ikke allerede var medlem av bandet selv. George Harrison sørget nemlig for at en allerede på dét tidspunktet temmelig narko-herjet Eric Clapton spillte lead-gitar stort sett gjennom hele låta. Dét foregikk selvfølgelig gjennom en Marshall-forsterker, som man jo brukte på den tiden, og gitaren var en Gibson Les Paul som George Harrison hadde sørget for tilstedeværelsen av. Det synes å være bred enighet om at det var snakk om gitaren som George senere gav navnet "Lucy", og som ifølge noen kilder var en begeistret gave fra Clapton til George Harrison etter opptakene. Se eventuelt mer om historien på denne linken (åpner i nytt vindu). Du kan se et bilde av Lucy til venstre for disse linjene.

... Senere "overtok" Eric Clapton en vakker hustru fra George i form av Pattie Boyd, og sånn skjedde det en masse annet spennende i britisk rockmusikk på slutten av 1960-årene. Pattie Boyd ble senere inspirasjonskilde til Claptons berømte låt "Wonderful Tonight", som han skrev på omtrent 20 minutter en kveld mens hun var ved å gjøre seg klar til å bli med ham på byen. Det kan man lese mye mer om i Eric Claptons hudløst ærlige selvbiografi "Eric Clapton - The Autobiography". Her forteller han mye mer om forholdet til sin venn, som jo i virkeligheten også spiller en hovedrolle som låtskriver i historien her - nemlig

George Harrison

Som nevnt ovenfor, utviklet George Harrison seg gjennom bandets siste par år til en låtskriver i verdensklasse, og dét fortsatte han å være resten av sine dager. Han var allerede kjent for sin veldig melodiske stil som lead-gitarist, og for sine bedrifter med å spille slide på instrumentet - en disiplin han for øvrig briljerte med resten av sin karriere og frem til sin alt for tidlige død som 58-åring i 2001. Se bare her, hvor vi får en liten samling av "highlights" fra gitarheltene George Harrison og Eric Claptons vennskap og samarbeid i årenes løp. Du kan se smaksprøver på Georges evner med en slide omkring 2:20 inne i klippet.

 

 

 

 

Blant Harrisons øvrige genistreker når det gjelder låskriving, finner vi for eksempel Beatles-låtene "Here Comes The Sun" og den ulidelig vakre "Something". I eget navn har han for eksempel begått låten "My Sweet Lord", og med sitt første solo-album fra 1970 (for øvrig noe så sjeldent som et trippel-album) slo han ettertrykkelig fast at hans låtskriving skulle anerkjennes som like god som det ellers legendariske paret Lennon og McCartney, fra hvis hender de fleste av Beatles' låter stammet.

La oss slutte av med en låt som herjer for tiden i de mørke krokene av Internettet, der vi som elsker gitarer gjerne liker å dra.. Det er kanskje litt blasfemisk av meg, men jeg synes likevel du må få lov til å nyte det avdøde geniet, Princes, gitarsolo på "While My Guitar Gently Weeps", da George Harrison ble hyllet i 2004 ved sitt opptak i Rock'n'roll Hall Of Fame. Låten er fremdeles fantastisk, og den blir bestemt ikke dårligere av at (også tragisk avdøde) Tom Petty er med, sammen med Georges sønn Dhani Harrison, og at Prince tar en solo som må sies å være langt, langt utover det vanlige!!!

 

 

 

 

... Og hvis du ikke visste det på forhånd, så er det nå slått fast én gang for alle at du kan spille alt på en Telecaster!!

For øvrig kan jeg fortelle deg at tangent-trollmannen bak strengeinstrumentene i front - han med de store, hvite skjorteflippene - er legendariske Steve Winwood som var med i Blind Faith sammen med Eric Clapton i slutten av 60-årene, og som levde av å turnere som profesjonell musiker allerede som 16-åring. Så hvis du nå satt og undret deg over at han får forholdsvis mye kameratid, så er det altså fordi han er en slag "musikernes musikkstjerne" - Steve Winwood - glem aldri ham!!

Men altså: Princes prestasjon taler jo også for seg selv. Jeg har engang sett ham beskrevet sånn i en anmeldelse at "Prince fremfører seg så sexy som Vårherres egen lille penis på en scene!" Jeg vet ikke om jeg helt ville utrykt meg sånn hvis jeg selv fikk valget, men skal vi ikke bare la dén bemerkningen stå et øyeblikk?