Joanne Shaw Taylor

"The new face of the blues" - sånn skrev det britiske musikkbladet "Blues Matters!" engang om Joanne Shaw Taylor - eller JST som hun kaller seg i musikalske sammenhenger. I dag skal vi nemlig møte en målbevisst kvinne fra midtre England, som man også kaller "The Black Country". Hun spiller blues som få, og hun har hatt den spesielle opplevelsen å bli oppdaget av Dave Stewart fra "Eurythmics" allerede da hun var tenåring. Hun har flere ganger varmet opp for bandet hans, og hun har også spilt i både hans og partneren Annie Lennox' band ved flere anledninger. Allikevel er hun en litt merkelig gitarist fordi hun ikke går fullt så mye opp i gitarer og pedaler som mange av oss kanskje gjør (litt for mye).

La oss høre hva det går ut på her. Mine damer og herrer - her er Joanne Shaw Taylor live i Glasgow på et litt eldre opptak fra 2016.

 

 

 

Jeg har for øvrig også personlig hatt den utsøkte gleden og fornøyelsen å oppleve henne live i Berlin med nøyaktig samme band som i Glasgow. Du kan se et lite bilde med datidens iPhone-kamera litt lengre ned i teksten. Selv om jeg ikke er helt ung lengre, var det for øvrig snakk om en kveld da jeg bidro til å trekke gjennomsnittsalderen i lokalet betraktelig ned. Den normale, tyske "blues crowd" er - kan jeg konstatere - av litt eldre dato. Til gjengjeld er de høflige og tilbakeholdende, så det var god plass foran scenen, som det også fremgår av bildet.

Vi må tilbake til Joanne Shaw Taylor: Hun er 36 år gammel og født i Wednesbury - tett ved midten av England. Hun spillte klassisk gitar fra veldig tidlig alder, og hadde i grunnen potensialet til å forfølge en utdannelse og levevei med klassisk musikk. Inspirert av sin fars platesamling og - især Stevie Ray Vaughan og Albert Collins - valgte hun i stedet "The Blues", og har ikke sett seg tilbake siden, selv om hennes klassiske "oppdragelse" på gitaren til tider smitter av på hennes bruk av akkorder og arpeggio.

Som 16-åring ble hun oppdaget av Dave Stewart fra det legendariske 80-tallsbandet "Eurythmics", og i 2009 utga hun som 24-åring sitt debut-album "White Sugar".

Hun maktet to år på rad (nemlig 2010 og 2011) å vinne prisen for beste blues-sangerinne ved British Blues Awards, hvor hun også har vunnet en pris for beste låtskriver med låten "Same As It Never Was" fra albumet "Diamonds In The Dirt".

Som sanger er hun veldig inspirert av Aretha Franklin og Tina Turner, og hun ser seg selv sånn at hun "kanskje nok er bluesgitarist - men ser seg selv mest som en soulsanger" - fritt etter DanMusikk.no sin egen oversettelse. Den erkjennelsen deler hun med andre rundt seg, og den har - som vi skal høre mer om nedenfor - hatt stor betydning for utformingen av hennes nye album, - "The Blues Album".

Joanne flakker tilsynelateende hvileløst rundt mellom Gibson Les Paul og Fender Telecaster, som gjenopptrer i forskjellige faser gjennom karrieren hennes. For tiden går det mest i Telecaster, men en raskt blikk på hennes karriere viser at den preferansen veldig raskt kan snu igjen! Det nye albumet, som vi skal lese mer om nedenfor, er innspilt med hennes trofaste Fender Esquire "Junior" fra 1966. For resten sitt vedkommende opptrer noen gitarer fra produsentens omfangsrike samling - men mer om ham nedenfor.

Joanne har selv nylig fortalt i et intervju med Reverb at hun ikke er noen stor "pedal-jente". Til sin kommende turné har hun samlet sammen et pedalbrett med to Ibanez tubescreamere, en reverb-pedal og en tuner. Mer har hun ikke bruk for når hun skal ut å spille blues over hele verden! Det er faktisk et riktig godt intervju, hvor du også kan få en smaksprøve på JSTs blues og både se og høre hennes Albert Collins telecaster, som har en artig historie. Følg med her

 

 

 

The Blues Album

Fredag den 24. september i år landet Joannes nyeste album både i butikkene og på din foretrukne strømmingsplattform. Det er snakk om en sterk samling kutt med noen av de beste musikere som kan kjøpes for penger. Bandet er sammensatt av profesjonelle musikere, hvorav de fleste er fra produsent Joe Bonamassas krets, mens Joanne Shaw Taylor selv tidligere har jobbet sammen med trommeslageren.

Du kan ta en smuglytt i Spotify-vinduet her nedenfor, men husk at hvis du virkelig setter pris på en artist, skal du kjøpe vedkommendes musikk i fysisk format!

"The Blues Album" er en samling av cover-låter fra start til slutt. Det er låter som er utvalgt av JST selv sammen med Joe Bonamassa, og hun uttaler selv at det virket som en god og trygg måte å komme videre på etter at Korona-pandemien til dels har sluppet taket i verden. Dessuten forklarer hun selv at tiden var riktig for et slikt album, fordi hun ikke hadde opplevd noe på over et år, og dermed ikke selv følte at hun hadde noe å skrive om i sine egne låter. Albumet er en hyllest til de låter og artister som hun selv har funnet inspirasjon hos, og så er det også en form for videre-utvikling av henne selv som artist. Hun ser seg selv mer som "en sanger som også spiller gitar", og her passer låtene på "The Blues Album" riktig godt inn i fortellingen om en Joanne Shaw Taylor som er bevisst på sine egne kvaliteter som sanger. Døm selv på albumet her

 

 

 

Albumet er innspilt med JSTs gode venn, blues-rock stjernen Joe Bonamassa bak miksebordet og på rytmegitar - noe han for øvrig deler med en annen av bluesens wunder-kids - Josh Smith. Josh Smith er nemlig også med på rytmegitar med sin Ibanez signaturmodell, og har for øvrig skrevet arrangementene til de enkelte låtene. Det gjelder også blåsernes harmonier, så Josh er en talentfull herre! Hvis du ikke kjenner til ham på forhånd, så gjør deg selv den tjenesten å søke ham opp på Youtube, og opplev jazzede blues-linjer utover det vanlige! Du kan se mer om innspillingen på musikernes egen "bak-scenen-video" her

 

 

 

...og vi er også så heldige at det finnes en "part 2" om innspillingene. Velbekomme.

 

 

 

Det er interessant at albumet ikke er blitt til en samling av de vanlige blues-covere som man hører alle steder - men i stedet tar utgangspunkt i Joannes vokal, og hva hun kan med sin stemme i stedet for å gjenta "Stormy Monday" eller "Going Down" enda engang.

Den oppmerksomme lytter vil for øvrig gjenkjenne Joe Bonamassas stemme i duetten "Don't Go Away Mad". Med hensyn til musikerne, så kan man si at ringen er sluttet mht. JSTs ungdomsidol Stevie Ray Vaughan, for det er nemlig gode gamle Reese Wynans på snart 74 år, fra Stevie Ray Vaughans band "Double Trouble", som spiller tangenter på "The Blues Album". Reese Wynans forteller for øvrig selv en artig historie om jobbingen for Stevie Ray Vaughan. Saken er den at SRV alltid stemte gitaren sin ned, slik at de tradisjonelle blues-låtene oftest kom til å være stemt i Eb eller Ab, fordi gitaren var stemt en halv tone lavere enn "standard tuning", og han spurte derfor Reese Wynans om han (Wynans) kunne spille i de toneartene med alle de sorte tangentene som skulle tas i bruk for å mestre de (for en pianobokser) skjeve tonearter. Reese Wynans har siden fortalt at han bent fram løy til Stevie Ray, da han forsikret sin kommende arbeidsgiver om at dét naturligvis ikke ville være noe problem...

Som nevnt flere ganger er Joanne Shaw Taylor og Joe Bonamassa gode venner, og så har de dessuten møtt hverandre på Notodden i Norge! Som en liten krøll på historien, forteller Joe Bonamassa at innspillingene har vært en fin prøve på om han kan produsere et album for en artist, og fremdeles være gode venner etterpå... Eller som han sier: Albumet ville enten avslutte vennskapet eller styrke det.

Joannes egen nettside

Hvis du har fått appetitt på mer, så kan du finne Joanne Shaw Taylors egen nettside ved å klikke akkurat her. Det er litt mer bakgrunnshistorie på siden, sammen med det siste om Joanne og hennes karriere, kule bilder, konsertopptak og annet godt.

Det skjer også løpende massevis på hennes Facebook--side, hvor hun deler gavmildt ut av sin musikk og sin verden for øvrig. For eksempel var hun aktiv under fotballsluttspillet i sommer (UEFA2021), hvor hun tross sin mangeårige bopel i Detroit i USA støttet det engelske landslaget helhjertet! Den siden finner du ved å klikke her.

Endelig er hun selvfølgelig også på Youtube.com, hvor du finner henne ved å klikke her.

Selvfølgelig har min digitale yndlingspublikasjon, Premier Guitar, også vært innom, så her får du til sist en gjennomgang av hennes gitarer og øvrige utstyr - blant annet den artige historien om en gitarjakt med Joe Bonamassa som ikke sluttet helt etter planen, men som allikevel endte godt for Joannes vedkommende i kraft av en uforutsett medvirkning av Joe Bonamassas far.

 

 

 

Er det jeg som trenger sterkere briller, eller står "drive"-innstillingene på hennes 808 Tubescreamere veldig lavt? Hvis jeg har rett, så viser det jo bare at det ikke nødvendigvis skal mye mer til enn en pålitelig forsterker, som i JSTs tilfelle ofte er fra Fender. Nå da vi snakker om den slags har du prøvd de nye rørforsterkerne fra DANE? Finn dem ved å klikke på bildet av den kule DANE Classic 30 nedenfor disse linjene.