Størst og best i musikkens verden?

Vi har før vært enige om på disse sidene at kunst og musikk ikke er en konkurranse, og derfor objektivt sett heller ikke kan rangeres... Men det er er bare ett eller annet magisk over "topp-lister" som gjør at vi ikke kan la være med å studere dem og gjøre oss våre egne tanker. Kanskje du allerede her er uenig, men dét er også OK! Dét må du også veldig gjerne være når det kommer til listen nedenfor - men mer om det senere.

La oss sparke igang musikken med "nummer 42", og så følger forklaringen senere.

Her var det én av DanMusikk.no sine store blogg-yndlinger i form av Joe Bonamassa og låta "Sloe Gin" med et drømmelag bestående av Reese Wynans (tangenter), Anton Fig (trommer), Kirk Fletcher (gitar) og Michael Rhodes (bass). Da blir det ikke mye bedre! Låten er for øvrig skrevet av den britiske låtskriveren Tim Curry i slutten av 1970-årene.

Guitar World

Guitar World er noe så sjeldent som et godt gammeldags glittermagasin om alt som har med gitarer å gjøre. Det er snakk om et blad som for de flestes vedkommende alltid har vært der, og som nå i stort omfang har formert seg og utviklet sitt innhold på Internettet. Bladet utkommer fremdeles på trykk, hvilket etterhvert er en sjeldenhet i vår digitale hverdag, så noen ting forandrer seg åpenbart aldri.

Guitar World driver et gitarkonglomerat med underavdelinger i form av forskjellige publikasjoner med forskjellig fokus - blant annet har man i samme hus et helt blad for bassister, og hvis du elsker undervisningsmateriale kan du kjøpe bladet "Guitar Techniques" til oppfyllelse av dét behovet. Guitar World roterer i dag rundt sin nettside GuitarWorld.com, hvor du gratis kan nyte korte versjoner av det betalte innholdet fra bladet. Her er både anmeldelser av utstyr, artistintervjuer og undervisning.

Guitar World utkom for øvrig første gang i juli 1980, så det er et blad som allerede er godt i gang med sitt femte tiår, og nå har de dessuten fått den store ære å inspirere en DanMusikk-blogg.

Den beste gitarsoloen

Finnes det noe sånt som en "førsteplass" innen musikken, og hva kvalifiserer i så fall en artist til å være "likest blant likemenn"? I noen tilfeller kan det godt forekomme at adgangsbilletten til toppen av listene er at artisten er død. Heldigvis er det ikke alltid sånn, og i dette tilfellet gjelder det kun delvis - i hvert fall på toppen av listen...

Vi skal se på at Guitar World i starten av 2021 lagde enda en toppliste innen gitarens verden, og denne gangen var det en liste over "The 50 Greatest Guitar Solos Of All Time" - altså alle tiders 50 største gitarsoloer. Det var mange spennende navn og låter på lista, og la oss med vennlig inspirasjon fra Guitar World se på noen utdrag her.

The Darkness - nr. 44

Justin Hawkins spiller soloen på låta "I Believe In A Thing Called Love" fra 2003, og han reiser viden om på skalaene. Det eneste som til gjengjeld ligger helt fast er at han ikke bruker effekter, fordi som han selv sier: "Effekter er for de svake"... Så lærte vi andre dét... Til Guitar World forteller Justin Hawkins også mer om sitt valg av skalaer, og om å starte som Brian May fra Queen, men senere i soloen vedkjenne seg sin kjærlighet til Slash.

Videoen er for øvrig i seg selv et studie i å spøke med alt som tradisjonelt oppfattes som veldig seriøs rock'n'roll. Nyt den her, og husk at det meste av det bare er for gøy!

Rage Against The Machine - nr. 41

Som nummer 41 på listen over de 50 største soli noensinne, har Guitar World anbrakt en utradisjonell, men helt utrolig gjennomtenkt solo av Tom Morello fra Rage Against The Machine. Tom Morello henter en stor del av sin inspirasjon fra hip-hop, så det er ikke tilfeldig hvis du mener å kunne gjenkjenne lyden av en DJs "scratching" som han etterligner med sin gitar.

Tom Morello har for øvrig fravalgt "utstyrs-racet" og bruker i stedet de samme to-tre gitarene og den samme Marshall-forsterkeren (for øvrig med de samme innstillinger) som han har gjort hele karrieren. Blant hans mest eksotiske verktøy er den Whammy-pedalen som kan høres på soloen her.

Dream Theater - nr. 31

John Petrucci er alle shredderes drøm av en gitarist og med nummeret "Under A Glass Moon" når han noe nær sitt høydepunkt, hvor han utnytter sin enorme tekniske kompetanse. Det hele varer kun 59 sekunder, men på dét forholdsvis korte stykke tid rekker han dessuten også en groovende seksjon hvor han "kun" benytter seg av en pentatonisk skala.

Pearl Jam - nr. 29

DanMusikk.no sin spede blogger satt i starten av 1990-årene i sin venn Peters kjellerværelse, hvor det skjedde mye spennende, og noen ganger også noe uforsvarlig. I dét værelset ble Pearl Jams album "Ten" spilt riktig mange ganger, og låta "Alive" i særdeleshet. Soloen på "Alive" spilles av Pearl Jams lead-gitarist (og en stor personlighet i seg selv), Mike McCready, og med linjene på låta har han angivelig valgt å lene seg kraftig opp mot en hyllest til Kiss' Ace Frehley.

Hva det enn er, så er det noe utradisjonelt og annerledes over den måten soloen forløper over den progresjonen som passer til låtens refreng, og det er etter min mening fremdeles mesterlig nå - 30 år senere.

Alter Bridge - nr. 25

Det er sagt og skrevet mye om Alter Bridges låt "Blackbird", fra albumet av samme navn, som utkom i 2007. For eksempel har brukerne på Ultimate-Guitar.com for noen år siden i en brukeravstemning kåret soloen til den beste gitarsolo noensinne. Her er den altså "kun" nr. 25, men til gjengjeld er den delt mellom leadgitarist Mark Tremonti og sanger/gitarist Myles Kenedy, og det er rimelig stor forskjell på hvordan de to spiller. Det fremgår tydelig her i et opptak fra Wembley i London.

Det har ifølge Mark Tremonti vært et bevisst valg fra bandets side å få Myles Kennedys gitarlinjer frem på en litt mer fremtredende rolle på noen av bandets låter, fordi han spiller veldig annerledes enn hva man normalt kan forvente av en gitarist innen den hardere, nesten proggete delen av rocken.

...og listen fortsetter

Det er mange gode bud på listen... De fleste av dem kan ikke overraske noen.. Vi møter Prince med "Purple Rain" på en 12.-plass og Angus Young er nummer 16 med sin solo på låta "Back In Black". Kirk Hammet fra Metallica er selvfølgelig også med på listen, hvor Eric Clapton fremgår flere ganger og i forskjellige band-sammenhenger, som for eksempel både med Cream på låta "Crossroads" og som supplement til The Beatles på George Harrison-låta "While My Guitar Gently Weeps".

Dire Straits - nr. 7

Gitarheltenes "antihelt", Mark Knopfler, er på 7.-plassen med sin solo på "Sultans Of Swing" fra 1977, hvor en demo med låta fikk masse airplay på BBC Radio og var med på å skaffe Dire Straits en platekontrakt. Låta ble for øvrig gjeninnspilt året etter i den utgaven som single-utgivelsen gikk opp på hitlistenes topp ti i mange land. Her er den i en live-utgave fra den kjente "Live Aid"-konserten i 1985.

Jeg ved godt at det er noen artige klær de har på seg, men det var jo i 1985!! Dire Straits kom for øvrig frem og ble kjente mot alle odds på slutten av 1970-tallet hvor punk-rocken var på sitt høyeste. Det var med andre ord slett ikke moderne å kunne spille og være en god musiker. Dire Straits dumpet på begge kriterier... Og hvis du ikke på forhånd kjenner Mark Knopflers arbeid i front for bandet, så bør du heller foreta et selvstudium før du logger av nettet for i dag. Blant annet vil du legge merke til at han er én av veldig få stjernegitarister som aldri spiller med plekter, som gjør at han nettopp slik får muligheten for å lage soloens lynraske passasjer med arpeggio-toner.

Guns'n'Roses - nr. 6

Låta "Sweet Child O' Mine" trenger formodentlig ikke nærmere introduksjon. Det er Guns' karismatiske, krøllhårete lead-gitarist Slash som ruller seg ut i full fart - og med Wah-pedal og de veldig melodiske linjene som også er ett av hans særlige kjennetegn.

Slash forteller selv at han langt på vei går mest etter følelse og melodi når han spiller solo, og han anbefaler unge gitarister å fokusere på melodien fremfor på skalaer og mønstre på gripebrettet. Og dén filosofien høres tydelig på alt Slash sitt arbeide med Guns'n'Roses i årene fra 1985 til 1996.

Hvis du vil vite mer

Vi forærer naturligvis ikke vekk essensen av Guitar Worlds fine, gitar-journalistiske arbeide, så hvis du vil se topp-plasseringene og lese mer om alle de artistene vi her har utelatt, så skal du besøke Guitar Worlds nettside. Du har anledning til å studere hele Guitar Worlds liste med bladets bemerkninger til hver låt ved å klikke akkurat her (åpner i nytt vindu). Det er en artikkel som bestemt er et verd et nærmere bekjentskap!

Som om sololista ikke var nok i seg selv, har Guitar Worlds lillesøster, "Total Guitar", også laget en liste over de 100 største gitarister i musikkhistorien, men dét er nok en historie til en annen dag. La oss for nå bare avsløre at listen rommer masse eldre, hvite eller for en dels vedkommende også avdøde menn...

Hvis du gjerne vil ha en forsmak, så finner du Total Guitars liste ved å klikke på bildet av én av listens høyeste plasseringer til venstre for disse linjene. Det kommer nok ikke som noen stor overraskelse for deg at Eddie Van Halen er plassert riktig godt på sånn en liste, vel?

...og ettersom alle elsker Eddie, så la oss slutte av med å nyte et nyere live-opptak med Van Halen på det amerikanske TV-showet Jimmy Kimmel Live, hvor bandet for størstedelens vedkommende var gjenforent som modne og edruelige menn.

I tillegg til avdøde Eddie Van Halen på fenomenal gitar, møter vi hans bror Alex på trommer. Det er den ukuuelig maniske sangeren og frontmann utover det vanlige - David Lee Roth - som leverer underholdningen. På bass deltar Eddie Van Halens sønn Wolfgang. Første gang jeg selv så konserten på Youtube forstod jeg ikke formålet med David Lee Roths plaster på nesen... Det viser seg imidlertid at han under konserten lagde sin "signatur-bevegelse" med å svinge mikrofonstativet rundt, hvorpå det lykkes ham å treffe sin egen nese med stativet... Hornet ble først tapet og plastret så konserten kunne gjennomføres, men David Lee Roth fikk etterfølgende sydd hele 14 sting for å lappe skaden. Dét er da rock'n'roll!