Led Zeppelin

Kjenner du ikke til John Bonham, så er det på tide at du kommer i gang med å gjøre hjemmeleksen din. Bonham var trommeslager i Led Zeppelin, som de fleste nok har hørt om. Led Zeppelin var blant frontløperne i slutten av 60-årene, da den engelske bluesen (som kanskje i seg selv kunne være noe for en doktor-avhandling?) ble enda mer hard og kontant - og endte med å bli forløperen for moderne hardere rock og metall. Led Zeppelin bestod av de to garvede studiomusikerne Jimmy Page (gitar) og John Paul Jones (bass), som sammen med Robert Plant (sang) og John Bonham på trommer dannet gruppa i 1968.

Bandet ble kjennetegnet med en helt egen lyd, som delvis skyldtes at de fire musikerne hver især var enormt kompetente på sine respektive instrumenter, og hver hadde sin egen stil og egenart. I front fant man Robert Plant, som allerede fra starten var en markant sanger, og som bare ble bedre og bedre... Alle kjenner låten "Stairway to Heaven" fra bandets fjerde album, som utkom i 1971, men smak gjerne her på låta "Black Dog" fra samme album - her i live-utgave!

Black Dog er nummer 300 på Rolling Stone Magazines liste (2010) over de 500 største låtene gjennom tidene. Låtens rytme er i seg selv nokså spesiell, i og med at trommene i visse deler av låta fortsetter i 4/4 takt, mens resten av bandet går over til å spille i 5/4, inntil det hele på vakreste vis smelter sammen igjen! Den komposisjonsteknikken skal angivelig være John Bonhams fortjeneste!

Hvis du har tid nok, og ikke kjenner noe særlig til Led Zeppelin, så bør du starte med Wikipedias (engelske) artikkel om bandet her!

John Bonham

Nå! Men her skulle det jo handle om John Bonham på trommer. Det var ingen tvil om at Jimmy Page var gruppens stifter, mastermind og (i hvert fall i de første årene) primære låtskriver. Det var også Page som i sin tid satte sammen gruppen, og han forteller i en offisiel video at han ikke var i tvil da han endelig hørte John Bonham, som den gang bodde i Birmingham og spillte med et annet band (og som for øvrig ikke manglet tilbud fra andre band). Page MÅTTE spille med John Bonham, som var kjent for å spille hardt og teknisk bra.

I musikkmiljøet i Birmingham var Bonham kjent for gjerne å ville gjesteoptre med andre band, men byens trommeslagere var mindre tent på tanken om Bonham på sine scener. Han var nemlig kjent for å slå så hardt at trommeskinnene gjerne måtte skiftes når han hadde vært på besøk. Han var for øvrig ganske tørst, og var gjennom hele karrieren kjent som en villbasse med en litt for heftig trang til alkohol, noe som dessverre også endte med å ta livet av ham som 32-åring. Da John Bonham døde den 25. september 1980 konkluderte man etterfølgende med at han i døgnet forut hadde inntatt mellom 1 og 1,4 liter vodka.

John Bonham er av flere ledende musikkmedier kåret som den (eller i hvert fall én av de) største trommeslagere noensinne. Blant mange andre, har Rolling Stone kåret ham som nummer 1 på listen over "100 Greatest Drummers of all Time".

Lyd à la John Bonham?

Noe av det som var spesielt med Led Zeppelin, var både teknikken og lyden fra trommene. Noe av det var Bonhams fortjeneste - annet skyldtes produksjon, studioteknikk eller andre mer eller mindre eksterne faktorer. Rick Beato er gått ut i pensjon fra en helt grei produsentjobb, og lever nå av å lære fra seg de tingene han har lært gjennom mange år i musikkbransjen som låtskriver, musiker og produsent. På sin youtube-kanal har han nylig gjennomgått noen av de faktorene som kan hjelpe med å få en lyd som John Bonhams trommer på Zep-kuttene. Du skal selv få lov å nyte Rick Beatos instruksjoner nedenfor, men her er kort fortalt noen av "hemmelighetene":

• Glyn og Andy Johns, som var studioteknikere på Led Zeppelins plater, var geniale folk med en svært, svært lang liste av innflytelsesrike opptak.... Glyn Johns introduserte en teknikk på den første Zeppelin- plata hvor han tok opp trommene med kun tre mikrofoner anbrakt på best mulig måte.
• Bonham brukte veldig store trommer og cymbaler (med stor diameter).
• Datidens trommer var konstruert annerledes: Det ble blant annet brukt tynt 3-lags finér, forsterket med et innvendig "tønnebånd", i topp og bunn.
• Han brukte svært, svært kraftige trommestikker, som han selv kalte "trær" (ifølge Wikipedia).
• Metallforsterkningene (kallt "rims" på datidens trommer)var mye spinklere, og dermed mer resonante - fordi de tillot skinnet og trommen å svinge friere, og dermed generere mer lyd!
• John Bonham stemte sine trommer veldig høyt.

God fornøyelse med å ta fatt på alle de spennende detaljene her!

Skulle det gjerne være Bonhams teknikk du er interessert i, så gir youtuberen "Polyphonic" her en gjennomgang av Bonhams genialitet på dét området. Det er ganske teknisk, men Polyphonic forklarer det faktisk svært godt, og det gis noen gode og forholdsvis forståelige eksempler, så ta en titt og lytt her:

Jeg skulle i prinsippet gjerne gitt eventuelt (svært) ivrige lesere et mini-referat... Men selv om jeg så nogenlunde føler at jeg forstår materialet, så ville jeg under ingen omstendigheter være i stand til å gjenfortelle det på en forståelig måte...

When the Levee Breaks

... Og selv om alt sammen ikke bør handle om "Led Zeppelin IV”, så ville det være "blogg-politisk selvmord" å ikke også nevne "When the Levee Breaks" fra samme album. Låta starter med en ikonisk trommerytme, som siden da har blitt samplet og kopiert i det uendelige. Man finner igjen den særegne klangen av "Levee”s beat på utallige hip-hop-kutt og mange, mange andre steder.

Lyden ble oppnådd ved å sette Bonhams trommesett i en stor hall med trapper på godset Headley Grange, hvor Zeppelin spillte inn en del av albumene sine. Studiotekniker Andy Johns (Jimi Hendrix, Rolling Stones, Van Halen, Rod Stewart) anbrakte trommene i rommet hvor han mente at akustikken måtte være optimal til formålet, og tok opp trommene i stereo - kun med én eller to (avhengig av kilden) overhead-mikker satt opp høyde med andre etasje.

Hele låta er tatt opp normalt og deretter bremset ned noe etterpå, sånn at pitchen/tonen blir kunstig lavere for å gi låta den helt riktige følelsen. Teknikken er også medvirkende til den spesielle lyden som især gitar og munnspill fikk på den ferdige utgaven av låta. Det betød på den annen side at låta ble vanskelig å gjenskape på scenen, så "When the Levee Breaks" ble dermed kun spilt noen få ganger på bandets USA-turne i 1975, før den utgikk fullstendig av settlisten for all tid og evighet...

Bonus-info: Innspillingen av Led Zeppelins første album

Første album utkom i januar 1969. Låtene på albumet bestod primært av omskrevne (eller rett og slett tjuvlånte) utgaver av gamle blues-klassikere.

Det knytter seg den spesielle historien til albumet at Jimmy Page, som stifter og frontmann, krediterte seg selv for stort sett alle låtene. Samtidig finansierte han, ifølge Mick Walls Zeppelin-video "When Giants Walked the Earth", også innspillingene selv. Bandet brukte totalt 36 timers studiotid og kostnadene forløp til 1.782 engelske pund. Det vet man fordi Jimmy Page fremdeles har kvitteringen! Det må sies å være en svært sparsommelig fremgangsmåte, på en plate som senere endte med å bli en moderne klassiker og har omsatt for mer enn 3,5 millioner engelske pund!

Bonus-info II: Selv om Jimmy Page senere mest ble kjent for sine elektriske utskeielser på sin Gibson Les Paul, er det meste av Led Zeppelin I (samt også den berømte gitarsoloen på Stairway to Heaven fra Led Zeppelin IV) hovedsakelig innspilt med en Fender Telecaster gjennom en Supro-forsterker med én enkelt 12-tommers enhet... Legg merke til det totale fraværet av Les-Paul-gitarer og Marshall-forsterkere....

Jimmy Page eier minst én av de berømte Les-Paul-gitarene fra 1959, som han under en tidlig USA-turné kjøpte av Joe Walsh (som senere ble med i legendariske "The Eagles". Den gitaren kan du lese mer om ved å klikke her!

Du finner trommer og annet godt hos Danmusikk.no ved å klikke her!

Du finner våre Les-Paul-gitarer ved å klikke her!