40 år med Back In Black

Mens vi alle sammen har vært borte på sommerferie, eller sittet foran fjernsynet og ridd stormen av, på evig flukt fra sommerregnet, skjedde det veldig viktige den 25. juli nå i 2020, at én av rockehistoriens milepæler, og ett av de mest innflytelsesrike album i nyere tid, rundet de magiske 40 år. Det er snakk om det australske bandet AC/DCs helt store, kommersielle gjennombrudd, med platen "Back In Black". Det er et album som har skrevet seg inn i rockehistorien, og derfor vil jeg blant mye annet dele en film med leserne, som allmektige Gibson Guitars har laget for å feire runddagen.

Smak bare på titler som "Have A Drink On Me", "Shoot To Thrill" - eller enda verre: "What Do You Do For Money, Honey" og "Let Me Put My Love Into You", som helt sikkert ikke bare handler om å holde i hånden på benken i skolegården... Det er ganske enkelt snakk om svette, urin og våpenolje i rikelige mengder - det er "klokke-rock" fylt med dyriske lyster og primitive drifter, hvor tekstene ikke vinner noen Nobelpris i litteratur, men hvor musikk og tekst går opp i en høyere enhet og swinger, som det sjeldent har vært hørt hverken før eller siden. Som sangeren, Brian Johnson, sier til sitt søramerikanske publikum etter første låt på konsertopptakene fra River Plate nedenfor: "We don't speak very well Spanish, but we speak Rock'n'Roll pretty good!"

Og husk nå endelig at det må spilles slik bandet alltid selv har gjort: Veldig, veldig høyt!! Jeg vil oppfordre alle til straks å sette på noe australsk rock, så snart du er ferdig med denne artikkelen og de tilhørende videoopptakene!

Men her brenner det løs med Gibsons feiring - kallt "AC/DC Back in Black 40th Anniversary: A Virtual Celebration" med verten Jared James Nichols, som i seg selv er en bemerkelsesverdig gitarist! Og hvis du er riktig kjapp, kan du rekke å kjøpe hans nye forsterker fra Blackstar hos DanMusikk.no, hvis du skynder deg å klikke her (åpner naturligvis i nytt vindu).


... Som du kan se og høre, er nok ikke alt sammen like godt, men jeg nøt særlig Dee Snider fra 80-tallsfenomenet Twisted Sisters’ historie om TV-opptakene, hvor rapperen MC Hammer må nevne en sang, som har betydd mye for ham, og alle synger med da han nynner riffet - "Dam.... Dabbadam... Dabbadam.... DIDIdidididiidiiiii....."... Også Emily Wolfes redegjørelse for tekst, tilsatt en musikkteoretisk analyse av "Let Me Put My Love Into You", er en forfriskende form for dypgående analyse et sted rundt 30 minutter inn i videoen. Jeg blir alltid så glad når det er plass for litt musikkteori også, som for eksempel når en veldig glad Jared James Nichols ved 46-minuttersmerket viser hvordan en D-akkord kan se ut med en åpen E-streng tilføyd, og hvordan den strategien gir noe ekstra fylde til akkorden. Og nyt så bare mannens teknikk uten plekter, men det har jo strengt tatt ingenting med AC/DC eller Angus Young å gjøre. Til gjengjeld kunne jeg nok godt ha unnvært Trivium-forsanger Matt Heafys utgave av "Hells Bells" - men hvem har overhodet spurt hva jeg mener?!

Platen er for øvrig den første med forsangeren Brian Johnson, som unntatt en kort pause på grunn av alvorlige tinitus-problemer har vært med i bandet helt siden den gang. Like før skjedde nemlig det at den opprinnelige forsangeren, Bon Scott, på tragisk vis var avgått ved døden i bilen sin på gata i London som følge av en større orgie i sprit og stoff... Allerede her var det produsent, Mutt Lange, som satte dagsorden da han foreslo Brian Johnson som avløser for Bon Scott, og foretok oppringingen med beskjeden til Brian Johnson den 29. mars 1980. Deretter var det meningen at bandet skulle øve inn sin preproduksjon i et leid studio i London i cirka tre uker før innspillingene. Men allerede etter én uke oppstod det en åpning i studio på Bahamas, så opptakene straks kunne komme i gang fra midten av mai. Brian Johnson hadde derfor kun hatt 2-3 uker på seg til å venne seg til sin nye rolle som forsanger i det allerede verdenskjente bandet. Berømmelsen på daværende tidspunkt var likevel for intet å regne i forhold til hva som skjedde i kjølvannet av "Back In Black", da albumet utkom den 25. juli 1980 - dagen før jeg selv fylte fem år....

"Back In Black" har blitt kalt det bestselgende hardrock-album noensinne, og på verdensplan har platen samlet sett solgt mer enn 50 millioner eksemplarer - det er et så uhyrlig tall at det svarer til at annenhver tysker skulle eid sitt eget eksemplar av LP-en!!!

Det svarte coveret, som du kan se nesten øverst til venstre i denne artikkelen, er en form for hyllest og et symbol for sorgen over Bon Scotts død, som kun 33-åring den 19. februar 1980.

Plateselskapet Atlantic Records motsatte seg opprinnelig det svarte coveret, men valgte å akseptere designet mot at det ble tilføyd grå rammer rundt teksten på coveret.

Produsent Mutt Lange

En stor del av fortjenesten bak albumets lyd og store suksess, må også tilskrives produsenten, Mutt Lange, som med "Back In Black" satte sitt fingeravtrykk på den harde(re) rockens fremtid. Produksjonen er til og med blitt beskrevet som "en regulær sjablong, eller guide til, hvordan en hardrockutgivelse skal høres ut". Mutt Langes suksess ble med årene bare større, da han også produserte en litt mer klistret sak i form av det mer popaktige - men fremdeles i den harde avdeling - rockbandet Def Leppards kassesuksess "Hysteria", med den ultimate strippelåt "Pour Some Sugar On Me". Mutt Lange har i sin karriere, blant mange andre, arbeidet med Bryan Adams, Britney Spears, Maroon 5, Shania Twain og Lady Gaga... Han har en imponerende CV, men våren 1980 var det altså det allerede etablerte bandet AC/DCs overgang til superstjerner som han var med på å grunnlegge!

Det fortelles at man i mange år etterpå spillte "Back In Black" for å teste tuningen av lydstudioer i det amerikanske "Music City" i Nashville, og at bandet Motörhead alltid brukte platen for å teste om lydanlegget deres var korrekt innstilt.

Du kan lære mer om opptakene av platen sammen med teknikeren Tony Platt ved å følge med her nedenfor.


Men la oss nå forlate "Back In Black" med anmelderen David Fricke fra Rolling Stone Magazine, i sin opprinnelige anmeldelse fra 1980 hvor han beskrev det på dét tidspunktet helt ferske album med disse ordene [min egen oversettelse]: "Ikke bare det beste av AC/DCs seks amerikanske album - men høydepunktet innen tungrock-kunsten!"

Live at River Plate

Her, mens verden har vært stengt ned på grunn av Covid-19-virus, og vi alle har sittet hjemme og kjedet oss, har AC/DC utgitt deres rundt ti år gamle konsertopptak fra River Plate i Buenos Aires, Argentina - helt gratis til oss alle sammen på Youtube. Dessverre har de også fjernet den igjen, så den var altså kun tilgjengelig for en begrenset periode. Til gjengjeld kan du med litt tålmodighet fremdeles oppleve konsertopptakene, for de enkelte låtene ligger nemlig fremdeles på AC/DCs side på Youtube. Jeg forsøker her nedenfor å legge inn opptakene, slik at du forhåpentligvis kan oppleve dem alle sammen. Men hvis det ikke virker kan du alltid besøke bandets egen spilleliste på Youtube ved å klikke akkurat her!


Vi er etter min mening alle sammen utrolig priviligerte til å få lov til, her på vår skjermer, å oppleve showmanship på et så høyt plan! Det fortelles for øvrig at AC/DC er et av de eneste bandene som har "tørket gulvet" med et annet virtuost partyband - nemlig navnkundige Van Halen med stjernegitarist Eddie Van Halen og rock-krukke nummer en, sangeren David Lee Roth, som hovedattraksjonene. Begge bandene betraktet angivelig konsertens edle kunst som en konkurransesport, som handlet om å skape en fest som var større, villere og bedre enn alle andre band til sammen. Det synspunktet gjelder særlig større konsertarrangementer og festivaler med flere opptredender. Van Halen har angivelig aldri glemt at de på en festival i California, engang i slutten av 1970-årene, fikk så mye juling innen disiplinen sin, at de etterfølgende selv har nevnt det i intervjuer - at AC/DC ganske enkelt var uforlignelige. Den historien kan du for eksempel lese mer om i boken "Van Halen Rising", av Greg Renoff - en for øvrig utrolig spennende og lærerik bok også for musikere som gjerne vil skape seg en fremtid innen live-musikk... Men la oss komme tilbake til emnet her...

Konsertene (for det var nemlig tre totalt), har tidligere blitt utgitt på CD og DVD som en dedikert konsertfilm i veldig høy kvalitet, men dét kan du jo selv se ovenfor. Da filmen ble tatt opp under medvirkning av eksperter fra firmaet "Serpent Productions", var det tale om en kvalitetsproduksjon i den tunge vektklassen. Det ble for eksempel brukt totalt 32 HD-kameraer, hvilket var mye på den tiden.

Filmen og CD-en utgjør de siste opptakene som er utgitt med AC/DCs legendariske riff-smed, rytmegitarist og sangskriver, Malcolm Young, før han trakk seg tilbake noen få år senere på grunn av demens. Han gikk dessverre bort i 2017.

DVD-en debuterte øverst på hitlistene i hele 17 forskjellige land innen kategorien "musikk-DVD-er".

Angus Young og Gibson SG

Lead-gitarist og lillebror til de andre Young-brødrene i bandet, Angus Young, har stort sett alltid spilt på Gibsons SG-modell gjennom gamle (og veldig kraftige) Marshall-forsterkere. Og hvorfor skulle han i grunnen også velge noe annet, når det lyder så kult?! Ovenfor ble han kalt "en sint utgave av Chuck Berry", og så kan det etter min personlige mening ikke bli mye bedre.

Angus Young er en veldig liten fyr - sånn av statur - og det passer jo riktig godt sammen med at SG-en heller ikke er noen særlig stor gitar. Og så har visst Gibson også på et tidspunkt laget en Angus-Young-signaturmodell med en lett redusert skala, som passet bedre til Angus' fysiske dimensjoner...

Vi har flere ganger før på disse sidene vært rundt på amerikanske Premier Guitars "Rig Rundowns", hvor magasinets reportere tar en grundig prat om utstyr med noen av stjernene, eller i noen tilfeller, deres roadies. Her kan du nyte et besøk i AC/DCs leir sammen med Premier Guitars utsendte medarbeider, Chris Kies, og bandets gitartekniker, Trace Foster.


Som Jared James Nichols også sier rundt 44 minutter inne i Gibsons hyllest ovenfor: "Angus doesn't play anything he doesn't want you to hear"! Noe av det særlige ved Angus' soloteknikk er, som Jared James Nichols også forklarer, at du alltid kan synge med på soloene hans, fordi de er så melodiske. Det er etter mening noe vi alle bør strebe etter.

Takk fordi du leste med. Hvis du vil ha deg en sånn SG, kan du alltid kontakte oss her på DanMusikk.no, så vil vi gjøre alt for å hjelpe deg med å få drømmen oppfylt!